Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Trenger vi humanistene? image

Trenger vi humanistene?

Kunnskapsdepartementet blir gang på gang beskyldt for å sløse penger på humanistiske utdanninger. Kan det stemme at hundrevis av studenter kun utgjør en samfunnsbyrde?

Det begynner nå å bli en lang årrekke hvor ulike samfunnsvitere, økonomer, professorer og indignerte meningsbærere stiller seg kritiske til de humanistiske fagretningenes samfunnsmessige nytteverdi. «Arbeidsledighet», «høyt frafall» og «kunnskapsdepartementet» er stikkord for å forstå hvorfor denne debatten fortsetter å gjenoppstå, som Bowser i hvert bidige Mario-spill.

En tap-tap-situasjon?

I år var det Trond Blindheim, dosent ved Høyskolen Kristiania, som gjenåpnet ballet med sin kronikk i Aftenposten, «Utdanninger som ikke etterspørres i arbeidslivet, bør få mindre statsstøtte», publisert to elegante dager etter de nye studentene gikk gjennom immatrikuleringen. Teksten fyrte blant annet opp debatter på NRK og Arendalsuka, kronikker fra statsråder – check, check og check for en samfunnsdebatt i første divisjon.

[ image ]
Foto: Tone Britt Blindheim
Blindheim var en av dem som nylig fyrte opp under debatten om humaniora og statsstøtte.

– Humanistiske studier egner seg dårlig for masseutdanning, og studentene trives ikke i en kultur som verdsetter forskning og publisering høyere enn undervisning og veiledning. Det høres ille ut, men det er slik systemet er innrettet, og det er slik den faglige staben vil ha det. Det merker nok studentene seg, tror Blindheim, som selv er utdannet sosionom.

Problemet, slik Blindheim legger det fram, er at veien fra utdannelse A til jobb B ofte vil være lenger og mer kronglete enn det mange studenter i utgangspunktet forestiller seg. Slik kan studentenes fremtid bli mindre forutsigbar etter hvert som studiet fortsetter, i motsetning til det som burde være naturlig. Påstanden får kjøtt på beinet når SSB kan fortelle oss at kun 46 prosent av studentene fullfører bachelorgraden på normert tid, mens 25 prosent aldri fullfører. Dette er dårlig økonomi, skriver kronikkforfatterne, både for den enkelte, men òg for spleiselaget Staten. Utover i teksten stiller de siktet inn på de humanistiske fagretningene, som ifølge Blindheim er offer for en kortsynt struktur.

Selvkritikk og overakademisering

Blindheim beskylder bachelorutdanningene for å være «overakademiserte», at foreleserne legger til rette for at studentene skal ta master- eller doktorgrad, heller enn å bli yrkesaktive.

– En utdanning skal kvalifisere studentene til tiden som kommer etter eksamen, og det trenger slett ikke å gå på bekostning av å dyrke den frie, kritiske og rasjonelle tanke. Dessuten er det mange humanister i næringslivet som man kunne spørre om råd når humaniorafagplaner diskuteres og vedtas. Man prostituerer ikke en utdannelse ved å ha antenner ute i arbeidslivet, hevder Blindheim.

Han understreker at det er verdifullt å ha en bredt utdannet befolkning, men står fast ved at det bør være rom for selvkritikk ved universitetene, da de blir bevilget 39 milliarder kroner årlig.

Filosofen i forsvar

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Myskja mener at argumentene for at humaniora skal miste statsstøtte blir for endimensjonale.

Det lyder et sukk fra den andre enden av linja når institutt for filosofi- og religionsvitenskap blir bedt om å forsvare sin livsrett i Humanioraspørsmålet. «Virkelig, igjen?», liksom.

Heldigvis tar Bjørn Myskja diskusjonen med glede. Filosofiprofessoren mener Blindheim forenkler i kronikken sin, men gir han medhold i at det finnes stort forbedringspotensiale for å bevisstgjøre studenter innenfor humaniora på hva de kan, og hvordan de skal bruke kunnskapen sin etter eksamen. Han påpeker også at det i noen fagretninger eksisterer en selvforsterkende effekt, for eksempel ved at filosofiforelesere hele tiden utdanner nye filosofiforelesere. Likevel er Myskja i høyeste grad kritisk til narrativet om at humanistiske fagretninger blir skjemt bort av kunnskapsdepartementet.

– Vi mottar ca. tre prosent av alle forskningsbevilgninger som deles ut hvert år, og nå er det en grunn til at humanistiske fag i større grad blir satset på fram mot 2022. En rekke utredninger og rapporter har de siste årene konkludert med at humaniora spiller en helt avgjørende rolle, med tanke på å etablere grunnlag for å løse de store samfunnsspørsmålene, sier han rolig og engasjert.

– Man prostituerer ikke en utdannelse ved å ha antenner ute i arbeidslivet.

Myskja sikter til klimakrisen, økt polarisering, teknologiske omveltninger og store migrantbølger som krever kunnskap om lange linjer for å kunne hanskes med. Han poengterer at for å integrere store, nye folkegrupper inn i Norge trenger vi lingvister, sosionomer, historikere og samfunnsvitere. Han legger fram nok et høyaktuelt eksempel. For å forstå framveksten av ytre høyre trenger vi folk som har studert fenomenet. Det er ikke alltid like lett å se slike problemer komme før de står på døra.

– Universitetenes oppgave er å sørge for at vi har et kunnskapsbasert samfunn og en kunnskapsbasert kultur, hvilket igjen bidrar til å styrke demokratiet. Man kan også se på idretten, og hvordan bredde prioriteres framfor å dyrke få eliteutøvere, som en analogi for hvordan masseuniversitetet fungererer. Det er klart det ville vært enklere å undervise de spesielt engasjerte og motiverte, men som det er nå får vi med et bredt spekter av studenter.

Fra arkivet: Å humanihore seg ut på karrieredagen (2017)

Det tredje argumentet handler om at nærings- og produksjonsliv i større grad er kunnskapsbasert, så alle typer kunnskap er nødvendig for å opprettholde det næringslivet vi trenger i samfunnet, påpeker han. Denne innfallsvinkelen faller nok i god smak hos samfunnsøkonomene, som ifølge Myskja stiller sterkt på jobbmarkedet takket være måten de utdannes på.

Tall fra Kandidatundersøkelsen viser prosentandel uten arbeid et halvt år etter eksamen etter faggruppe.

• For humanister var den 7,9 prosent i 2017 (nedgang fra 8,7 i 2015)

• Kun 7.9 prosent av humanister var arbeidsledige et halvt år etter eksamen 2017. Det er en nedgang på 0.8 prosentpoeng siden 2015. (Kandidatundersøkelsen)

• 34.1 prosent av den Norske befolkningen har bestått høyere utdanning. (SSB)

• I 2018 avbrøt 19 prosent av studentene bachelorgraden sin. (SSB)

– Økonomer, for eksempel, har et godt grunnlag for å få jobber som ikke dreier seg direkte om det de har utdannet seg i, nettopp fordi slike utdanninger er dyktige til å undervise studentene om ledelse og utnyttelse av egen kompetanse. I så måte har Blindheim rett, der har vi mye å gå på, medgir Myskja.

Han benekter dog at humaniora mangler selvinnsinnkt, og understreker at det pågår mye selvpisking på Dragvoll. Den riktige balansen vil være den som åpner for både kort og langsiktig tenkning.

– Humaniora er blant de verste i klassen når det gjelder frafallstatistikken. Myskja mener også at de rene tallene forteller lite om hvor det blir av studentene. En vet først hvor stort problemet er når en kan si noe om hvor mange som ikke fullfører graden sin uten å påbegynne nye studier. De som avslutter studiene sine er jo de som er minst sannsynlige at vil svare på sånne undersøkelser, noe som gjør at tallene til Blindheim mister en del av sin verdi.

– Om vi kan få grundigere tall vil vi lære mye, men det er altså vanskelig å skaffe, konstaterer Myskja.

Tidene endrer seg

Hvordan opplever humaniorastudenter å lese argumenter for at de bruker flere år av livet på konkret nytteverdi? Det kan tenkes å være temmelig nedslående og demotiverende. Samtidig som dosent Blindheim mener utdanningsinstitusjoner bør være mer åpne med tallenes dystre tale, sier minister for forskning og høyere utdannelse, Iselin Nybø, at de aller fleste ferdigutdannede studenter får seg relevant jobb raskt. Likevel sier hun at de humanistiske utdanningene har en jobb å gjøre.

[ image ]
Foto: Marte Garmann
Iselin Nybø er forsonlig med de humanioras plass i samfunnet.

– Utdanningsinstitusjoner må ha et tettere samarbeid med arbeidslivet for at utdanningene svarer på behov i arbeidslivet. Etter utdanningen vil humanister for eksempel ha kompetanse som kritisk tenkning, solid dybdekunnskap og evne til å jobbe på tvers. Fra arbeidslivsundersøkelser vet vi at det er ferdigheter som arbeidsgiverne etterspør, hevder statsråden fra Venstre.

Hun oppfordrer studenter til å be utdanningsinstitusjonene om hjelp til å sette ord på kompetansen de får, og få hjelp til å forstå dens relevans.

– Hvilke verdier kan forsvare at staten bruker milliarder årlig på å utdanne folk innen humaniora?

– Vi lever i en tid der samfunnsdebatten endrer seg med et økende antall kilder og deltakere, og sterk polarisering også i storpolitikken. Globalisering, migrasjon og teknologisk utvikling gir nye utfordringer. Humaniora har en viktig rolle i å hjelpe oss med å forstå og håndtere dette. I Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som ble lagt fram i fjor, er disse perspektivene og humanioras rolle løftet tydelig fram, svarer Nybø, i takt med filosofiprofessoren.

– Vi trenger humanistene

Venstrepolitikeren understreker viktigheten av en bredt utdannet befolkning, og påpeker at selv om nytteverdien til humanistiske fag i mindre grad er målbar, er den essensiell for utviklingen av samfunnet.

– Vi trenger humanistene. Utdanning skal ikke bare tilføre kompetanse som er nødvendig her og nå, men også utvikle arbeidslivet. I møte med komplekse samfunnsutfordringer trenger vi innsikt fra alle fagområder. For eksempel utvikler teknologien seg i et rasende tempo og vil vi ha utbytte av endringer må vi også forstå hvordan de påvirker oss, skriver hun.

– Det pågår mye selvpisking på Dragvoll.

Hva gjør det for eksempel med arbeiderklassen at digitaliseringen truer titusenvis av arbeidsplasser? Kan noen svare presist på det spørsmålet, og hvilke løsninger finnes i så fall?

Til tross for å kun ha dyppet tærne i humanioradebatten, blir det mer og mer tydelig at den kommer til å fortsette i årene som kommer. Og på samme måte som en kan argumentere sterkt for at en sjelegranskning hos universitetene er på sin plass, gjør kravene som tiden vår stiller til oss det lettere enn på lenge å forsvare nødvendigheten av humanister.

Fra arkivet: Det er liten tvil om at stereotypiene og fordommene florerer både blant studentene i Trondheim og i det utvidete NTNU. Hva er mekanismene bak disse fordommene, og når blir de et problem?