Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Tinariwen - Amadjar image

Tinariwen - Amadjar

Amadjar er en av Tinariwens sterkeste i en tyveårslang karriere, hvor de fortsatt viser potensial for nyskaping i et veldig spesifikt og sterkt sound.

Natur, politikk og Tuaregenes kultur står alltid som bakteppe til Tinariwens plater og Amadjar er inget unntak. Om uttalelsen fra facebooksiden deres har overlevd turen gjennom fransk og engelsk fra tamasheq, refererer albumtittelen til en ukjent reisende i søken etter medmenneskelighet, som er dømt til en form for eksil. Et tydelig bilde både på Tuaregenes tidligere nomadiske livsstil, og deres kamp mot den maliske stat.

Les også: Dropp pauseunderholdninga, Raga

De understreker også naturforbindelsen i låtene med fortellinger om prosessen rundt låta «Amalouna». Visstnok ble den skrevet om nettene på vei oppover kysten i Mauritania og spilt inn, også om natten, ute i ørkenen til et publikum av skorpioner. Disse fortellingene har nok også gjennomgått minst et par oversettelser, men til tross for det får man et tydelig, om noe unyansert, bilde av hvordan disse musikerne vil fremstille seg.

Men på Amadjar har de også vendt nesen vestover, med bruk av synther og andre tangenter i bakgrunnen på noen av låtene, og med et knippe vestlige musikere med bakgrunn blant annet fra amerikansk blues. Disse elementene åpner for nye uttrykk, og noe av de minst melankolske låtene de har gitt ut, uten å bryte med det folkelige preget Tinariwen har hatt tidligere. I det store og hele fungerer dette veldig bra, og gir et friskt pust jeg savnet på forrige plate Elwan. Det eneste unntaket må være Warren Ellis’ bidrag på fele. Når han legger seg i bakgrunnen bidrar han fint til klangteppet av gitarer Tinariwen legger, men linjene han velger å stikke frem med skjærer klangmessig med mye av det som skjer ellers, og trekker for mye oppmerksomhet vekk fra helheten.

Les også: Biru Baby er perfeksjonert samisk hardstyle

Heldigvis er ikke ett dårlig musikervalg nok til å trekke ned Amadjar som helhet, og platen står som en av Tinariwens sterkeste og mest mangfoldige. Er du redd for ukjente språk og polyrytmer er dette kanskje ikke plata for deg, men vil du sjekke ut noe av dagens beste frihetsforkjempende protestmusikk er Tinariwen og Elwan et godt utgangspunkt. Start med «Madjam Mahilkamen». Jeg får den rett og slett ikke ut av hodet.