Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Norwegian Psycho image

Norwegian Psycho

Linnéa Myhres nye genistrek er noe så u-myhrsk som en grøsser.

Meg, meg, meg følger en ung norsk kvinnes hverdag i Los Angeles der hun bor sammen med musikerkjæresten sin. Hun sliter med å være selvstendig, med en vanskelig oppvekst, med spiseforstyrrelser, med angst og med å takle konsekvensene av en uønsket graviditet.

Det burde altså være mye å sympatisere med, likevel uteblir sympatien. Myhres menneske er nemlig til de grader narsissistisk, helt blottet for sjarm, og håpløst ute av stand til å forstå andre følelser enn sine egne. Hun har en nær patologisk interesse for Britney Spears, som hun på et tidspunkt oppsøker sammen med sin pussig stoiske kjæreste. Når han like etterpå nevner det kommende barnet deres, får vi et av mange innblikk i hennes selvsentrerte tenkemåte: “[Jeg] vet ikke om jeg orker å sitte her og ta imot gode råd fra en barnløs mann om egen graviditet bare en knapp time etter at jeg har møtt Britney.”

I det som må være en hyllest til Ellis’ klassiker American Psycho blir vi hele tiden servert subjektive skildringer av det ytre og overfladiske, med et åpenbart mål om å personifisere og kritisere dagens samfunn. I møte med andre figurer funderer nemlig hovedpersonen over viktige spørsmål som “hvilken Botox-klinikk hun bruker?”, og “hva er det som kan være viktigere enn meg?” Det hele er egoistisk på grensen til det avskyelige, noe som selvsagt også må ha vært Myhres intensjon. Likevel virker hovedpersonens tanker til tider merkelig karikerte, nesten endimensjonale. Kan Linnéa Myhre ha produsert en klisjé, kan hun ha skapt noe dårlig? Selvfølgelig ikke.

Det må nemlig nevnes at Myhre, i tillegg til sine litterære evner, har en makeløs innsikt i den menneskelige psyke. Med symbolromanen Meg, meg, meg kan hun sies å overta stafettpinnen fra Ibsen, om ikke Freud, for de skjulte budskapene er mange. Det er ikke bare samfunnskritikk som gjemmer seg under den tilsynelatende enkle overflaten, men kompliserte psykoanalytiske hint. Når romanens gravide hovedperson drømmer om boller, og spesifikt om at “deigen har hevet så lenge at den vokser seg over bollen”, så makter antakelig kun den mest årvåkne litterat å innse at drømmen symboliserer hennes eget barn. Dette er nyskapende. Svært få har vel tidligere prestert å sammenlikne graviditet med boller!

Les også: – Soveromspop for den som ikke får sove. Uansett burde man ikke sove på Pen Gutt.

Ved første lesning av Meg, meg, meg kan det virke som om mye av handlingen – blant annet kjedelige handleturer, vilkårlig veksling mellom engelsk og norsk, og formålsløse dialoger – er skrevet av en kortsynt blogger heller enn en profesjonell forfatter. Ved femte eller sjette lesning blir derimot Myhres voldsomme litterære geni åpenbart. Først da kommer det fram at hun egentlig har skapt en samfunnskritisk kommentar, en avskyelig karakterroman, en Guds gave av en grøsser – som bare utgir seg for å være en dårlig bok.