Nyheter
Debatt
Kommentar
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Marius Drogsås Hagen gir faen for å prestere image

Marius Drogsås Hagen gir faen for å prestere

Team Me-frontmannen føler han har blitt eldre, feitere og klokere, men han har aldri mistet driven til å bli bedre.

Marius Drogsås Hagen, frontmann i Team Me, er bandets grunnlegger og force-of-nature. Bandets besøk til Trondheim kan kanskje tolkes litt som en pilegrimsferd. Trondheim har tross alt betydning i bandets turbulente historie og den aller første offisielle Team Me-konserten var på Samfundet.

– Ja, det var her det starta, sier Hagen med et skjevt smil og fortsetter: Trondheim er jo helt sånn über-viktig. Før vi var et band hooket jeg opp med en manager, Thomas Rygård, og han er jo trønder. Så Team Me basen har alltid vært femti prosent i Trondheim.

Kanskje en smule nostalgisk legger han til:

– Når jeg har spilt i tidligere rockeband har jeg alltid spilt på Fru Lundgren, og det er alltid konsertkultur og folk gidder å komme. Trondheim er liksom rockebyen.

[ image ]
Foto: Torstein Olav Eriksen
Trondheim er viktig: Marius Drogsås Hagen forteller at Team Me sin første konsert var på Samfundet

Som et jævelig tjukt lag med sminke

Selv om Team Me ikke er sortert under rock på Spotify eller blant blazerkledde musikkvitere, er det klare rocke-røtter i bandets musikk.

– Det er jo der jeg kommer fra. På alle Team Me-platene har vi alltid spilt inn trommer, bass og gitar først. Så har det vært å legge på alt mulig dill, fjas og tull. Orkestrering og alt mulig sånn. Men hvis du river bort alt sammen så er det i bunn og grunn ganske grunnleggende greier, sier han.

Det er som et jævlig tjukt lag med sminke. Slik oppsummerer han beskjedent sin egen musikkstil.

Les også: Under Dusken har regnet ut prisen for å få med seg hele UKE-programmet.

Til tross for at Hagen kler alternativ-popstjerne rollen godt virker det som egoet ennå ikke har rukket å gå han til hodet. Han beskriver seg som en “drama king” når bandets noe plutselig brudd for fire år siden kommer opp i samtalen.

– Da det skjedde så var det først og fremst jeg som dro ut pluggen. Grunnen til det var at ting funka ikke helt for meg. Jeg var så sliten og lei, uinspirert og alt mulig. Det var aldri noen konflikt. Det var bare at jeg hadde lyst til å bruke mer tid i studio, på låtskriving og utvikle meg selv som produsent. Det var et resultat av at vi faen meg hadde vert turne i fem år. Vi dro det litt for langt da.

Han trekker litt på det. I løpet av bandets aktive periode har de tross alt opplevd det å selge ut Rockefeller og spille i det sagnomsuste Hammersmith, Apollo.

– Vi spilte oss litt ut, ja. Det var et luksusproblem, men vi kunne ha løst det på en annen måte.

Gjenforent etter fire år

Selv om bandets oppløsning kanskje oppstod fra et ønske om å kunne puste litt ut, har ikke Hagen sittet stille i mellomtiden. Han innrømmer at han fort kan kjenne på en rastløshet. Sammen med Tord Knutsen fra The Wombats formet han bandet Imitating Aeroplanes og han har laget musikk med Insomniac Bears. Likevel oppstod behovet for å la Team Me gjenoppstå.

– Til å være så på hugget som jeg pleier å være føler jeg at jeg har gjort lite, sier Hagen.

Føler du at du har gjort deg noen erfaringer som du tar med deg videre?

– Ja, jeg føler jeg er blitt litt eldre, litt feitere og litt klokere. Helt klart. Når man blir litt eldre så blir man litt chillere, kanskje. Det fine med det er jo at man kanskje har rukket å prossesere noen av tinga man har vært med på. Det føles litt som en ferie nå, det å reise rundt med bestevennene sine. Så jeg angrer ikke på at det ble en pause, for jeg hadde veldig godt av det, sier Hagen.

Fire år kan kanskje virke som et noe kort opphold, men i musikkbransjen kan mye skje på kort tid. Han beskriver en følelse av å måtte slåss for å kunne bevare plassen sin i et musikklandskap i stadig endring. Bandet fra Elverum har også endret seg og kan vise til to nye bandmedlemmer og et nytt liveshow som Hagen selv synes både er større og mer selvsikkert enn før.

– Vi har to trommesett. Det er jo ganske fett. Vi har fått med cellist, så i stedet for å bruke datamaskiner til alt så har vi ekte stryk, noe jeg er ganske stolt av. Vi har gått i den klassiske “jaga jazzist” fella så vi kommer aldri til å tjene fem øre på dette her. Det er alt for mange medlemmer, sier han og humrer.

Den nye Team Me sounden er ikke bare forbeholdt scenen. Bandet er også tilbake i studio og mer ny musikk er på vei.

– Vi jobber i studio hele tiden, uten å si noe mer om det. Det er en konstant greie. Jeg har trua på at med både skriving og spilling og alt mulig må det være en konstant greie for meg. Jeg må være inne i det hele tiden hvis ikke så mister jeg det, sier Hagen.

[ image ]
Foto: Tomaris Semet
Uredde: Team Me er i "krigsmodus" på scenen.

Les også: – Linnéa Myhres nye genistrek er noe så u-myhrsk som en grøsser

"Nå skal vi faen meg vise dem"

Hagen innrømmer at å spille for et festivalpublikum av og til være en utfordring, men bandet har ingen intensjoner om å gi noe annet enn alt de har. Mentaliteten er i hvert fall på plass.

– Jeg føler at uansett hvor jævlig forholdene har vært så har vi alltid greid å ta det. “Gi faen”, som vi kaller det. Vi kommer liksom i “krigs-modus” som jeg og Uno i bandet kaller det. “Nå skal vi faen meg vise dem”, liksom. Spesielt hvis det er lazy publikum, hvis folk er alt for drita, eller om det er et slikt student opplegg liksom. Det tror jeg kommer av at alle sammen starta i rockeband og vi er sånn “øvingslokale folk”. Så vi er vant til å spille på UKM og vant, fra veldig ung alder, til at man skal vinne, sier han.

Vi runder av intervjuet med tre raske spørsmål:

Har du noen sjekketips man kan bruke på festival?

– Jeg er alt for naiv. Jeg er den siste du burde spørre om sjekketips på festival, men det funker jo litt å spille i band, sier han og ler.

Har samboeren din sett noen Team Me konserter?

– Jeg ble sammen med henne akkurat da vi slutta, så jeg tror hun så et par stykker. Da ble hun imponert, så det funka det. Jeg må innrømme det.

Har du noen gode konsert- eller festivalminner?

– Jeg husker vi solgte ut Rockefeller i Oslo sammen med Jonas Alaska. Det var en jævlig flott kveld. Jeg husker Marit Larsen stod på sida av scenen. Jeg fikk for meg at under ekstranummeret vårt skulle jeg skifte antrekk. Jeg skulle ha på meg tights, shorts og noe greier. Jeg visste ikke at Marit stod der så jeg kom løpende og ropte “Shit! Faen! Hallo, Marit!”. Da ble jeg starstruck da. Det var gøy. Det var en jævelig fin kveld og det har vært mange sånne.

Hva hører du på, leser og ser på akkurat nå?

– Det har gått litt i en sær sjanger: dungeon synth. Jeg kan anbefale Hedge Wizard, som er jævelig bra, de har en plate som heter Odd Visions. Også leser jeg en bok som heter Post-Apokalypse Nå som er en bok som et ektepar har skrevet om survival hvis verden skulle gå under. Den er ganske funny den boka. Jeg og kjæresten min har startet på sesong 1 av Six Feet Under. Fra 2001! Men jeg skal ikke anbefale Six Feet Under, jeg skal ikke det.