Poesi på en annen måte

Slampoesi har noe for alle, og viser seg å være ganske fett.

Tekst: Maria Lund Krogstad

Som en skikkelig noob ramlet jeg inn på Tyven litt over halv åtte, rundt 40 minutter for seint ute til min første poesislam. Lokalet var rimelig fullt og jeg sleit med å finne en sitteplass, men lykken stod meg bi. Jeg endte med både sitteplass og utsikt til scenen. Arrangementet er åpningen av Ugress-festivalen og Midtnorsk mesterskap i slampoesi, i tillegg er det min slam-ilddåp.

Etter en liten prat med en av de ansvarlige for arrangementet fra Litterært Kollektiv fikk jeg vite at det er tre runder med alle de påmeldte slammerne, som i dag er sju. Det var fem jurybord, bestående av frivillige fra publikum. Disse ga poeng til framføringene og slik kåres vinneren. Et ryddig og hyggelig opplegg, altså. Det var også klare regler rundt buing. Kun tillatt om man er uenig i juryens poengscore, og strengt forbudt å bue på slammerne som sto på scenen og utleverte seg, noe jeg liker godt. Generelt virker det som et positivt miljø hvor alle kan prøve seg hvor flere av konkurrentene var debutanter.

Les også: Aurora sjarmerer hele Storsalen med sitt jordnære og eksentriske vesen.

Kvelden ledes av en konferansier som ikke er hvem som helst. Som den ukultiverte dama jeg er visste jeg ikke nøyaktig hvem han var. Bjella ringte derimot når jeg hørte at han var med i hiphop-gruppa Gode ord dør sist. Trond Wiger, også kjent som TFuzz, er som skapt for å styre showet. Han bidrar med egne slamdikt (kaller man det det? Hva vet jeg, dere skjønner hva jeg mener) som høres ut som de kommer naturlig. Samtidig klarer han å holde fokus på deltakerne. Å være konferansier er han god på.

Uansett, fra konferansier til deltakerne. Ingrid Bjørnstad sine dikt er personlige, utleverende og nære. Etter henne kommer Bjørn Jansen, eneste mann på scenen, med mer svevende, uklare dikt som leses som en lydbok. Det er rett og slett utrolig interessant åhøre hvor ulike uttrykkene er på scenen. Eren Gudny er eneste slammer som framfører på engelsk, om menn og sjalusi. Dette taper hun på, da publikummet responderer bedre på norsk. Jeg derimot, er skikkelig fan av innholdet hennes. Sandra Alnes’ dikt får jeg dessverre ikke helt tak på, noe jeg tror er på grunn av dialekten og hvor raskt hun leser. Jeg er rett og slett litt for treig og jeg hadde nok hatt mer glede av å lese hennes dikt enn å høre dem.

Selv om det er mye bra, skiller en av deltakerne seg ut. Favoritten blir Kari Anne Bye, som med sin teatralske overdrivelse skaper hun noe helt eget på scenen. Favoritten hadde også favorittdiktet, som handler om at hun ikke vet når hun ble så stygg. Det er nesten så jeg vil ha diktet på veggen, selv om det hadde gjort seg aller best som et av de kortene som lager lyd. Måten hun fremfører på er som å se en skuespiller på teateret i noen minutter, og det er tydelig at hun legger mye sjel i det. Jeg digger det.

En ting som gjentar seg blant finalistene er at de er unge, usikre kvinner. Dette går godt hjem hos meg, en usikker, ung kvinne. Juryene setter også pris på det, og pallen går til Bjørnstad, med sine virkelige såre framføringer og Nikoline Worum Bråten, som leverte en briljant setning i “ekko av min egen runk”. Helle Nystad som virker som skapt for å stå på scenen stikker av med seieren. Hun er en nordiskstudent som knapt har drevet med slampoesi, og nå går veien videre til finale i Oslo. Hun sier at hun alltid har likt å skrive, og publikum elsker visstnok å høre.

Powered by Labrador CMS