«Dora og den gyldne byen» er faktisk god som gull

Dora the explorer har forlatt tegneseriens verden, og finner fort ut at verden ikke er like uskyldig som henne selv.

Publisert Sist oppdatert

Min instinktive reaksjon når jeg hører ordene «live action remake» er å hytte med neven og forbanne pengegriske produsenter som flommer markedet med fantasiløst publikumsfrieri for lettjente penger. Med det sagt skal det sies at jeg stusset i min hytting da «av Dora the explorer» fulgte disse tre forhatte ordene. Nysgjerrigheten tok overhånd. Hvordan lager man en seriøs spillefilm med en jente som snakker med ryggsekken sin og stiller spørsmål til seerne gjennom skjermen?

Les også: JPEGMAFIA - All My Heroes Are Cornballs

Jeg innrømmer at jeg gikk skeptisk inn i kinosalen. Øyenbrynene var klare til heving og øyene klare til himling, men min arrogante kynisme pakket jeg stille ned i sekken med ett filmen begynte å rulle. Du rekker ikke engang himle med øynene til naboen din før filmen har kommet deg i forkjøpet og blunker lurt. Alle involvert i denne produksjonen er klar over det latterlige i sitt eget premiss og de er ikke redd for å gjøre narr av det.

Dora utforskeren (bedre kjent under originalnavnet Dora the explorer) begynte sitt lange liv som en tegneserie på Nickelodeon i 2000. Serien handler om en liten jente som drar rundt på eventyr i jungelen med sine gode venner ryggsekken Ryggsekk og apen Boots. Underveis setter hun av tid til å lære seerne sine noen nyttige spanske gloser (engelske i den norske versjonen), og ikke minst stille dem spørsmål av typen «hva er din favorittmat?». Som barn syntes jeg det var toppen av humor å svare utdypende på disse spørsmålene, for så å kjefte på Dora for å avbryte meg. Siden lo jeg rått av hvor naiv hun var som forventet oppriktig deltakelse av en slik pøbel som meg.

Dora må begynne på high school fordi foreldrene hennes (spilt av Eva Longoria og Michael Peña) mener det er på tide at hun lærer seg å snakke med mennesker, og ikke bare livløse gjenstander og aper. Den første delen av filmen er dermed en real high school-film, hvor Dora må lære seg å navigere i ukjent farvann. Det minner litt om «Mean Girls» (2004), men der Cady velger overlevelse og assimilering, velger Dora å være seg selv. Der Cady blir medlem i The Plastics, blir Dora sosialt utstøtt og deretter bortført til en jungel i Sør-Amerika av leiesoldater.

Det blir gitt lite tid til den klassiske high school-filmen, noe som nesten er synd fordi det var veldig underholdende. Dora i filmen er nøyaktig lik som Dora i TV-serien. Hun er naiv, glad i å synge, krampeoptimistisk, og ser enhver fremmed som en framtidig venn. Det er som om de har tatt den faktiske tegneserie-Dora og plassert henne i den virkelige verden, og vi kan bare lene oss tilbake og nyte reaksjonene fra en veldig forvirret verden.

Les også: Jenny Hval - The Practise of Love

Tilbake i jungelen er Dora i sitt rette element. Det er ekte spenning, jungelgåter, kvikksand og alt man kan ønske seg av en søken etter et skjult inkatempel - rett og slett i ekte Indiana Jones-stil. Ikke ett eneste sekund er kjedelig, vitsene sitter som et skudd, skuespillet er troverdig og tempoet er heseblesende. Jeg har ikke kost meg så mye med en actionfilm på mange år.

Om du kjenner noen barn anbefaler jeg på det sterkeste å dra dem med for å se Dora. Om du ikke kjenner noen barn: jeg ser det flaue i å dra på denne filmen som en 23-åring, men det er absolutt verdt litt sosialt ubehag. Har du en blå mandag? En grå søndag? Rett og slett en kjip uke? «Dora og den gyldne byen» er som å få en klem, bli fortalt en vits, leke i skogen med vennene dine, og få varm kakao av bestemor på én gang. Jeg gikk ut av kinosalen med en varm følelse i hele kroppen og en blind optimisme jeg ikke har kjent på siden før puberteten.

Powered by Labrador CMS