Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Norges jazz-framtid er i de beste hendene image

Norges jazz-framtid er i de beste hendene

Listen med prominente jazzmusikere fra NTNUs musikkmiljø er allerede lang. Frederik Villmow Quartet gjør det tydelig at listen fortsatt vokser.

Styreleder i Trondheim Jazzforum, oppvokst i Tyskland, utdannet i Nederland og nå student ved jazzlinja i Trondheim. Antallet musikalske samarbeid er stort, og det samme er tallet på land Frederik Villmow har spilt i. Det må kunne sies at det ikke var uten forventninger at Villmow samlet kvartetten sin til release-konsert på Antikvariatet en fredagskveld i september. Albumet heter Live in Copenhagen og er tilgjengelig på alle musikktjenester og selvfølgelig også på vinyl etter denne kvelden.

Les også: Aurora sjarmerer hele Storsalen med sitt jordnære og eksentriske vesen.

På tenorsaksofon har Villmow med seg Erlend Vangen Kongtorp, på piano Philip Edwards Granly, og på bass Julian Haugland. De er alle musikkstudenter ved NTNU, og har spilt sammen siden i fjor. Det er ikke veldig lenge, men så trenger ikke garvede jazzmusikere så lang tid på å bli samspilte heller, om kjemien stemmer.

Tross alderen er de garvede – og kjemien likedan. Konserten starter med en uptempo låt, der Kongtorp åpner med tematiske, melodiførende element, etterfulgt av smart soloføring. Ikke for mye, ikke for lite, og med en varme i tonen som blir med gjennom hele konserten. Bassist Haugland smiler bredt etter hvert som idéer begynner å kastes imellom kvartetten. Videre tar Granly over stafettpinnen og nærmest bobler av energi når fingrene leker seg opp og ned tangentene.

Gjennom konserten får vi blant annet servert sangene «Sunset», «Skylark», «The Case of Steven Avery» og «Intuitive Matter» fra det nye albumet. Settet er godt strukturert med dynamiske kontraster som aldri gjør et øyeblikk kjedelig i løpet av den drøye timen kvartetten spiller. Et av mine favoritt-høydepunkt er når pianist Granly tar en av låtovergangene alene, der han vandrer ut i et eventyr av akkorder som glir sømløst og rolig over i neste låt. Et annet kommer etter at bandet har blitt klappet inn til ekstranummeret og spør publikum hva slags type sang de ønsker. Her får Bassist Haugland endelig mulighet til å vise sin musikalitet i solo-format, som en godt bevart hemmelighet vi fikk som bonus siden det tross alt var releasekonsert. Trommesoloer får vi også tildelt, med en dynamikk som vitner om at Villmow for lengst har vært gjennom alle “overspillings”-perioder mange setter seg fast i, og lar musikken ta komplett styring over hva som trengs til enhver tid.

Det er en gjennomsvett kvartett som runder av sin releasekonsert. Selvfølgelig har varmen i lokalet mye av skylden, men viljen til å få fram det absolutt beste de har å gi må også ha kostet noen dråper. For denne kvelden fikk vi servert modal-jazz i verdensklasse. Det fine med å operere i denne sjangeren er at selv om det ikke nødvendigvis introduserer noe revolusjonerende nytt, blir man kjent med noen unike personligheter med helt egne historier og helt egne ting på hjertet. Det er sånt man gjerne håper å være vitne til på jazzklubber i New York, men i kveld var det altså på Antikvariatet det skjedde. Jeg runder av med ordene jeg overhørte utenfor lokalet, to karer imellom, da behovet for luft ble for vanskelig å undertrykke: “Slike konserter skal det jo ikke gå an å se i Norge”.