Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Å mislike  popmusikk  er en dårlig erstatning for å ha en personlighet image

Å mislike popmusikk er en dårlig erstatning for å ha en personlighet

Vi definerer oss selv alt for mye i sammenheng med hvilke kulturprodukter vi velger å konsumere.

Kommentar

Hvordan vil du beskrive deg selv? Først går du gjennom det grunnleggende: Det du jobber med, det du studerer, det du kommer fra, kanskje litt om personligheten din. Oddsen er god for at du raskt kommer til hvilke kulturprodukter du konsumerer. Hvilke filmer du ser, hvilke bøker du leser, hva du velger å streame på Netflix, og selvsagt mer enn noe annet, hvilken musikk du hører på. Hvilke kulturprodukter du velger å vie tida di til sier noe fundamentalt om deg, det er måten du presenterer deg for verden. Men hvor mye sier det egentlig? Hva du velger å bruke tida di på er et uttrykk for hvilke verdier du har, og hva du setter pris på. Det som er spesielt med kulturprodukter er at det er minst like viktig hva du ikke liker, og hva du ikke vil bruke tida di på. Det er like viktig at du er en person som ikke liker pop, som at du er en person som liker rock.

Filosofene Horkheimer og Adorno snakket om kulturindustrien. Masse-produksjon av populærkultur som brukes for å manipulere befolkningen inn i passivitet, og dermed bevare den kapitalistiske verdensordenen. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å forstå. Når folk forenes under banneret av å være Game of Thrones-fans slipper de å samles under banneret av klasse, eller politikk. Uansett om du er fan eller ikke av dialektisk materialisme, burde det være tydelig at vår entusiasme for popkulturelle spørsmål er noe som tar oppmerksomhet vekk fra andre, kanskje viktigere, ting.

Viktigere ting, som for eksempel UKErevyens forkastede skjetsjer.

Den kanadiske journalisten Naomi Klein skrev boka No Logo i 1999. Født ut av opprøret mot globalisering omhandlet den hvordan de store merkevarene, som Nike eller Pepsi, gikk fra å være selskaper som solgte produkter, til tomme merkevarer som først og fremst solgte en livsstil. En livsstil som kun kan garanteres ved å kjøpe produktet. I en verden der sosiale fellesskap i stor grad har gått i oppløsning, finner folk fellesskap i å kjøpe samme merker, og å konsumere den samme kulturen. Å dele felles interesser er både flott og trivelig, men det er også veldig trist å kun tilbringe tid med folk som liker det samme og tenker det samme som deg selv.

Problemet er ikke nødvendigvis bare den overdrevne fan-kulturen man ser i dag. Realiteten er at folk ikke er såpass enkelt definerbare som vi ofte tenker. Hvor mange av oss er egentlig så konsekvente og gjennomførte i smaken, som det vi ofte liker å presentere? Det er slik man får begreper som «guilty pleasure». Det man egentlig mener med dét er at man liker noe som ikke matcher ens eget selvbilde. «Jeg er jo ikke en person som liker dårlige reality-serier», tenker mange. Men jo, det er du. Det trenger da ikke være så ille.

I min egen ungdom var jeg veldig opptatt av at alle mine interesser og smaker skulle reflektere hvor kul og intellektuell jeg var. Litterære klassikere og ingen musikk laget etter 70-tallet var en selvfølge. Arthaus-film og pugging av Robert Frost-poesi var bare det pretensiøse krydderet. At jeg framsto som en kødd trenger vel ikke å nevnes, men det er heller ikke poenget. Det skal for øvrig nevnes at jeg fortsatt liker alle disse tingene. I tillegg lærte jeg å omfavne min kjærlighet for cheesy romantiske komedier og Taylor Swift. Det er utrolig befriende å slippe å hate alt som er populært, og rett og slett gi litt mer faen. Det betyr ikke nødvendigvis at all kunst og kultur er like mye verdt, eller at det er det samme hva man liker. Å kritisere kulturprodukter er viktig og riktig. Poenget er ikke å ta et oppgjør med kulturell elitisme, men heller personliggjøringen av konsum. Kulturprodukter gir oss nyttige knagger å henge folks personlighet på, men som de fleste fordommer er det en grov forenkling av virkeligheten.

Tafatt debatt: Bare tre av ti nordmenn ytrer meningene sine i media, selv om et flertall er opptatt av politikk og samfunnsproblematikk.

Besettelsen av kulturindustrien fører også med seg en god dose gatekeeping. Om du skulle våge å gå i en t-skjorte med et band på, bør du pokker meg kunne hele diskografien. Det er viktig å være «ekte fan». Det er ikke nødvendigvis uforståelig. Når ens identitet er såpass nært knyttet til kulturproduktene man konsumerer vil et forsøk på appropriere, for eksempel, et band, føles som en personlig fornærmelse. Menneskets stammementalitet spiller nok også inn her. Det er vel kanskje ikke så mye rarere å samles rundt en band-skjorte enn et flagg. Det er da i det minste noe man velger selv.

Å mislike pop-musikk er en dårlig erstatning for å ha en personlighet, og sier egentlig ikke så mye om deg. Å definere seg selv og andre ut fra tv-serien man ser på, er både trist og unøyaktig.