Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Bare tre av ti nordmenn ytrer meningene sine i media image

Bare tre av ti nordmenn ytrer meningene sine i media

Selv om over halvparten sier at politikk og samfunnsproblematikk interesserer dem.

Gjennom massemedier har man mulig­het til å nå en stor gruppe mennesker på kort tid. Historien om massemediene strekker seg helt tilbake til 1800-tallet, sammen med framveksten av nasjonal­statene. Først var det avisene som domi­nerte, så radio og tv. I vår tid er internett det største massemediet, der deltakelse i det offentlige ordskiftet er kun et par taste­trykk unna. Selv om muligheten for å delta i det demokratiske felles­skapet aldri har vært større, står de fleste på utsiden og titter inn.

Medietilsynet gjennomførte i august en undersøkelse om kritisk mediefor­ståelse i den norske befolkningen, som de vil gjennom­føre på regelmessig basis. Rapporten viser at i 2019 har sju av ti nord­­menn aldri debattert poli­tikk eller sam­­funnsproblemer via masse­media.

Unngår søkelyset

Kristine Meek er direktør for kommu­nikasjon, rådgivning og analyse i Medie­­­tilsynet. Hun forteller at for mange er det ikke interessen det skorter på – seks av ti sier at de er interessert i politikk og samfunn, men ikke ønsker å dele me­ning­ene sine i media.

– Andre igjen synes kanskje at det er skummelt og frykter eventuelle komm­en­­­tarer. Det kan være vanskelig å ord­legge seg om komplekse tema, og debatt­kulturen kan avskrekke. Hun mener det kan være proble­matisk når det kun er en del av befolk­ningen som ytrer seg om viktige spørs­mål for samfunnet vårt.

– Det er ikke slik at debatten gjen­speiler alles meninger, understreker hun. Meek håper undersøkelsen kan bidra til å starte en diskusjon om hva som skal til for å få flere med i debatten.

[ image ]
Foto: Thomas Ekström/Medietilsynet
Problematisk: Kristine Meek, direktør for kommunikasjon, rådgivning og analyse i Medie­tilsynet, vil at flere skal ytre meningene sine offentlig.

Hun skriver at det bør være et mål at flest mulig engasjerer seg.

– Det positive er jo at for mange er det ikke interessen det står på.

Hun poengterer at det alltid vil være opp til hver enkelt om man ønsker å mene noe offentlig eller ikke.Medie­tilsynet er opptatt av å se om det er noen grupper som uttaler seg mindre enn andre, slik at de eventuelt kan iverk­sette noen tiltak for å få enkelte grupper til å uttale seg.

– Må ikke vinne alle debatter

Meek gjør oppmerksom på at de fleste kommentarfelt har retningslinjer. Man kan rapportere innlegg til for eksempel Facebook om man reagerer på utsagn i kommentarfelt, eller på poster.

– Det er jo ikke slik at man må vinne alle debatter. Enkelte kommentarer kan man velge å overse, og deltar man i u­like debatter finner man kanskje folk som utfordrer og diskuterer med deg på en fin og spennende måte, sier hun.

Hun mener at det ikke nødvendigvis handler om å ha rett eller galt, men å disku­tere spennende tema og få ny inn­sikt og andre perspektiver. På spørsmål om hva som skal til for å øke debattdeltagelsen, sier hun:

– Vi har ikke diskutert tiltak på dette, men jeg tror at mediene også bør delta i denne debatten.

Sliter du? Her er ti tips for å overleve hverdagen som student ved NTNU.

Folkets ordstyrer

Erik Waatland er redaktør og daglig leder i Medier24. Han synes tallene som viser at de aller fleste ikke deltar i sam­funnsdebatten er oppsiktsvekk­ende. Han mener at det er mediene selv som har sviktet.

– Vi er ikke gode nok til å spille på be­folkningen. Vi er ikke gode nok til å få inn nye stemmer, og vi er ikke flinke nok til å hente inn de personene som kanskje har størst avstand til mikro­fonen, sier han.

Waatland tror at det i stor grad handler om at mediene intervjuer folk som ligner på seg selv.

– Norske redaksjoner består i dag av hvite middelklassepersoner som er veldig samfunnsengasjerte. Vi re­krutt­erer og intervjuer folk som ligner mest på oss selv. Fordi det er det enkleste.

Han synes det er problematisk når så få mennesker ytrer seg i offentligheten, og at dette tyder på at det er veldig få som ytrer seg ofte. Da ender det opp med at man stiller de samme spørsmål­ene til de samme folkene.

– Det er en veldig stor utfordring, sier Waatland.

[ image ]

– Slår et slag for anstendig­heten

Waatland synes at Facebook er et godt ytrings­frihetsprosjekt med menings­brytning. Han forteller at det før Face­book kun var mediebransjens redak­tører som be­stemte hvilke leser­brev som skulle få plass i avisa, og ikke.

– Problemet til Facebook, og pro­blemet med at man ikke har en re­daktør som passer på kommentar­feltene, er at det fort kan virke som om verden er styrt av sølvfoliehattbe­kledde klima­for­nektere som hater muslimer. Verden er jo ikke sånn, forteller han.

På den måten tror han at samfunns­debatten har godt av å bli moderert, og mener at de som publiserer må slå et slag for meningsbrytning som fremmer nye og ulike meninger.

– Men vi må slå et slag for anstendig­heten, sier han.

Waatland skildrer Facebook på sitt beste og på sitt verste.

– Si at du mener at det er så frykte­lig mange innvandrere i Oslo. Du går på Facebook, og tør å si det. I kommen­tar­­feltet kommer det fire, fem, seks, sju mennesker som forteller deg, gjenn­om fakta at «ja det er det.» Men det er fordi at «migrasjonsbølgen er sånn», «Myndighetene jobber med integre­ring», «alternativet er at de dør i en båt på vei over fra et land til Italia». Resul­tatet blir slik at vedkommende som hadde litt rasistiske eller fordomsfulle holdninger mot innvandrere kanskje kan tenke «åja, det er en grunn til at de er her. Det er derfor det er sånn!» «Vi som storsamfunn skal ta imot dem!» «De skal være trygge så lenge de er her!».

– Vedkommende går tilbake til hverdagen sin og sprer de samme holdningene til andre kompiser eller venninner som har den samme type holdning. Facebook på sitt verste er når den samme personen heller møter tusen andre mennesker som mener akkurat det samme. Hen forsterker holdning­ene sine, og øker irritasjonen og bestemm­er seg for at alt er galt. Det skaper et vanvittig sinne som ender opp med at man mobiliserer kref­­ter og går ut i gata og blir nazister. Det ser man eksempler på på Face­book, ifølge Waatland.

Kommentar: – Vi definerer oss selv alt for mye i sammenheng med hvilke kulturprodukter vi velger å konsumere.

Han poengterer at man har rett til å si hva man vil, så lenge man holder seg til norsk lov.

– Ytringsfrihet er ikke ytringsplikt. Hvis du ikke har noe konstruktivt å si, hvorfor skal du si det da?

[ image ]
Foto: Elise Marstein
Meningsbrytning: Erik Waatland ønsker at de som publiserer skal fremme nye og ulike meninger.

Send mail

Waatland tror at ansvaret for hvem som slipper til først og fremst ligger blant premiss­­­leverandørene i medieNorge. Han mener at de i større grad må ut og hente flere stemmer.

– Vi som media skal se den lille mann­en i møte med systemet. Og for at vi skal få de stemmene inn er vi nødt til å gå ut og hente dem!

Han oppfordrer studenter til å sende e-post til redaktørene.

– Skriv om noe du interesserer eller engasjerer deg for, og spør om du kan slippe til. Du må ikke være en professor med ti publiserte artikler for å få lov til å komme i avisa, sier han.

En rolig debattant er også en debattant

Psykologistudenten Sigrun Haugdal Hitland har vært aktiv i SAIH siden hun kom til Trondheim. SAIH er stu­dent­enes og akademikernes inter­nasjo­nale hjelpefond.

– Det er SAIH du donerer et par tiere til når du betaler semesteravgiften, forteller hun med et smil om munnen.

[ image ]
Foto: Celine Bergundhaugen
Forstår: Sigrun Haugdal Hitland tror at få ytrer seg på nett fordi de er redde for reaksjonene.

SAIH jobber for at alle unge menne­s­ker skal få tilgang til utdanning, og legger til rette for akademisk frihet og rettigheter.

– Man har eksempler på studenter som blir fengslet for å ytre meningene sine, forteller hun.

Hitland sitter også som vara i NTNU­styret, og anser seg selv som en rolig debattant.

– Jeg har ikke nødvendigvis vært hardest på debatten i diskusjoner der det stormer.

Hun var ikke klar over at 72 prosent av befolkningen ikke ytrer seg i den offentlige debatten.

– Det er jo ganske kaotisk på sosiale medier, og også i nyhetsbildet generelt. Da er jo spørsmålet om hvorvidt man trenger at alle ytrer seg også, reflekterer hun rundt resultatet.

Hun tenker at det først og fremst er viktigst å debattere med venner og folk rundt.

Les også: Drag som kunst og uttrykksform.

Passive tilskuere av tastatur­kriger

Hitland forstår at det kan være skumm­elt å ytre meningene sine offentlig.

– Det kommer jo med den frykt­en om å bli angrepet tilbake, sier hun.

Hun forteller at hun selv merker en terskel for å publisere saker, og tenker alltid gjennom om hun kan stå for det hun er i ferd med å dele på internett. Hitland mener at de unge er de som skal forme samfunnet, og synes det er synd om man velger å trekke seg vekk fra debatten.

– Jeg tenker at det er viktig at man føler at man har en påvirkning på sam­funnet, sier hun.

Selv har hun kun opplevd positive til­­bake­meldinger på sine offentlige ytringer.

– Jeg tror kanskje det kan være fordi jeg har snakket om veldig spesifikke saker som ikke har vært så alt for kon­tro­versielle, resonnerer hun.

Når det gjelder de negative kommen­tarene, tror Hitland at det kommer an på hva slags diskusjoner man starter og hvilke plattformer man bruker. Hun synes at Facebook er kaotisk og uover­siktlig, og at diskusjonene der starter raskere enn de som oppstår når man skriver debattinnlegg i avisa.

– Det gir en småkranglingsfølelse når man skriver i kommentarfelt. Man må liksom svare med en gang, og kan fortere bli misforstått, sier hun.

Selv om hun mener det er viktig at man i det hele tatt tør å si noe høyt på sosiale medier, er Hitland størst fan av å møtes mano a mano.

Mens noen diskuterer politikk, bruker andre tiden sin på å nå toppen innenfor sin idrett.

På chat med fire studenter

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Dersom jeg hadde delt mine meninger i media, så hadde det ikke hatt noen særlig effekt eller påvirkning. – Jonas B. Andresen
Meek forteller at Medietilsynet håper undersøkelsen kan bidra til å få opp en diskusjon om hva som skal til for å få flere med i debatten.

Studentene Jonas, Edgar, Maia og Jenny er blant prosenten som ikke deler meninger via media. De er ikke overrasket over tallene fra Medie­tilsynet.

Jonas Bartnes Andressen er 20 år, og har begynt første året på arkitektur denne høsten. Han synes at det virker naturlig at så få ikke deler meningene sine.

– En grunn kan være at de er redde for å få stygge kommentarer, sier han.

Han tror og at folk flest ikke føler behov for å dele meningene sine.

– De har kanskje ikke noen saker som er viktige nok for dem til at de gidder å engasjere seg i debatten.

Selv kjenner han ikke på behovet for å dele meningene sine.

– Jeg er kanskje ikke engasjert nok. Uansett føler jeg at dersom jeg hadde delt mine meninger i media, så hadde det ikke hatt noen særlig effekt eller påvirkning.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Jeg føler ikke jeg har satt meg bra nok inn i politikk eller har nok kunnskap om ting. – Edgar Aksel Tandberg

Edgar Aksel Tandberg er 21 år, og stu­derer til en bachelor i bevegelsesvitenskap på Øya.

– Det finnes mange tastatur­krigere der ute, sier han.

Han skulle ønske at flere engasjerte seg, men også at det fantes en mer organisert plattform med like lav terskel som på Facebook.

Tandberg var tidligere aktiv i student­politikken. Han satt i studentrådet på MH-fakultetet, og forteller at student­saker engasjerer han mest.

– Hvis jeg skulle kommet med noe seriøst burde det jo vært et leserinnlegg eller en kronikk, men jeg føler ikke jeg har satt meg bra nok inn i politikk eller har nok kunnskap om ting, sier han.

Han synes det er mange flinke de­batt­anter der ute som deler samme meninger som seg selv.

– Så mine meninger har en stemme, sånn sett, avslutter han.

Maia Sløveren Andressen er 21 år og studerer industriell design på Gløshaugen.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Mange, spesielt i vår genera­sjon, har ikke som kultur å dele per­sonlige innlegg eller egne men­ing­er offentlig på den måten. – Maia Sløvern Adressen

Hun leser offentlige debatter noen ganger, da oftest via nyhetskanaler i Facebook-feeden. – Mange, spesielt i vår generasjon, har ikke som kultur å dele personlige innlegg eller egne meninger offentlig på den måten, sier hun.

Hun mener at Facebook har blitt til et medium hvor de eldre bruker inn­leggsfunksjonen, mens de unge holder seg i skyggen og chatter privat. Likevel ser hun at flere og flere unge bruker story-funksjonen på Instagram til å dele politiske saker.

– Og det er jo bra!

Jenny Lunde deler samme oppfatning som de tre andre studentene. Hun er 19 år og studerer fysikk og matematikk. Selv leser hun ikke aktivt offentlige de­batter, men hun leser det som inter­ess­erer henne via Facebook.

– Hvis man ikke legger ut ting i media til vanlig, så føler jeg ikke at det er naturlig å legge ut innlegg selv om man har en mening om en sak, sier hun.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Hvis man ikke legger ut ting i media til vanlig, så føler jeg ikke at det er naturlig å legge ut innlegg selv om man har en mening om en sak. – Jenny Lunde
For Lunde er det miljøsaken som enga­sjerer henne mest. Hun synes det er viktig å ta vare på naturen, og tror at det engasjerer henne fordi hun mener at politikerne ikke tar det seriøst nok.

– Der er ikke det at jeg ikke ønsker å dele meningene mine. Jeg synes bare ikke det er naturlig å legge de ut som saker på sosiale medier når jeg aldri legger ut noe ellers, avslutter hun.