Tror UKA kommer til å bli «crazy magisk»
Etter nærmere to år med planlegging, skal fuglen snart sparkes ut av redet for å se om den kan fly.
Rundt et bord på et møterom på «Trafon», Høyskoleparkens nest mest kjente røde bygning, sitter tre spente studenter. Julian Mæhlen (25), Julie Nymo (23) og Agnete Djupvik (23) er nemlig med i årets UKEstyre, og har tilbragt utallige timer i disse lokalene de siste årene. Samarbeid og vennskap har blitt knyttet der. Festivalens hovedlinjer og pirkedetaljer har blitt kartlagt der.
Fra utsiden høres frivillige som maler, snekrer og forbereder, og minner om at jobben ikke er fullført riktig ennå – men ganske snart er det hele forbi.
For når årets studenthøydepunkt går av stabelen 3. oktober, er teknisk sett jobben til de tre blide styremedlemmene over. Allikevel tror de ikke at de vil klare å legge det bak seg så fort.
– Vi har snakket med folk som tidligere har vært i styret. Når de blir spurt om hva de har gjort i senere tid som er like gøy, svarer de aller fleste av dem: «Ingenting», sier kultursjef Agnete.
– Og det tror jeg er sant, altså! Vi har magiske øyeblikk som vi kan sette pris på og ta med oss for alltid, sier UKEsjef Julian, og gestikulerer til de to kollegaene sine med en lett håndbevegelse.
Tror dere det vil føles tomt når det hele er over?
– Jeg tror ikke det. Jeg tenker heller at vi har fylt opp en skattekiste med minner, og jeg gleder meg allerede til å sitte og mimre tilbake, sier Julian.
Les også: Matanmeldelse: Kvantitet er ikke alltid kvalitet hos Cowsea.
Bestevenner og kollegaer
Latteren sitter løst rundt bordet, og ved spørsmål om de har det mye gøy sammen, bekrefter de energisk.
– Hvis ikke hadde det ikke gått. Da hadde det ikke vært noen vits, helt ærlig, sier Julian.
– Det har vært viktig for oss å fokusere på å ha det gøy hele veien. Vi er bestevenner i tillegg til å være folk som jobber sammen, så det føles egentlig ikke som jobb i det hele tatt, legger driftssjef Julie til.
De innrømmer at det ikke alltid har føltes helt på samme måte.
– Det var vanskeligere å ikke se på det som alvorlig jobb i starten. Det tynget litt at det ikke er noen som egentlig passer på oss og kontrollerer de valgene vi tar. Hvis noe går galt, så er det bare vår feil, sier Julie.
Nå er derimot det å ta store avgjørelser på stående fot en naturlig del av hverdagen.
– Etter hvert ble vi trygge på hverandre, og da blir man også trygg på at man har styret i ryggen på de selvstendige avgjørelsene som tas, sier Agnete.
– Og vi vet jo alle at det uansett er jeg som blir dynka i tjære og fjær hvis det går ille, sier Julian og ler.
Vil leve et ekstraordinært liv
De tre vennene glir lett over i prat om hvor kult de synes det er at UKA gir en mulighet for at så mange forskjellige mennesker kan engasjere seg.
– Det er utrolig kult at folk med hvilken som helst bakgrunn blir gitt masse ansvar – og at det alltid funker, sier Agnete.
– Det er sant! Man vet aldri hva slags folk som ender opp med å arrangere, men det blir UKA hver gang, supplerer Julie, og poengterer at det er mye lærdom i arbeidet.
Hva har dere lært i dette arbeidet som dere kommer til å ta med dere videre?
Spørsmålet møtes med en liten tenkepause, men det tar ikke lang tid før inspirerende svar kommer på løpende bånd.
– Jeg tror nok det må være kunnskapen om at folk klarer så utrolig mye mer enn de tror. Folk som har sagt «ansvar er ikke noe for meg», og som føler at de ikke er smarte nok eller flinke nok, har fått det til allikevel, sier Agnete.
Hun tenker seg litt om, ser på de andre som sitter rundt bordet og legger til:
– Med de rette folka rundt seg klarer man å få til så utrolig mye bra.
Julian og Julie nikker med til svaret til venninnen, og Julie retter litt på hestehalen før hun forteller om hva hun tror hun kommer til å dra nytte av:
– Jeg har lært at hvis man har de rette teknikkene, kan man samarbeide med hvem som helst. Det åpner mange muligheter, og jeg føler det er en god ting å ta med seg videre. Julian lener seg litt framover, setter albuene i bordet, og forteller at det er det han har lært om seg selv som har gjort størst inntrykk på ham.
– Jeg sitter igjen med å ha funnet ut at jeg liker best å være rundt ambisiøse folk, sier han.
Han kikker smilende på sine vennekollegaer og fortsetter:
– Det gir meg sykt mye energi, og jeg har innsett at jeg vil leve et ekstraordinært liv. Jeg har rett og slett lært meg hva slags folk jeg trenger å ha rundt meg for å få til det.
– Fikk litt panikk da det nærmet seg slutten
Alle tre ser ut til å være enige om det meste som gjelder festivalen, og grunnen til engasjementet deres også har et fellestrekk: Nysgjerrighet. Utenom det har de nokså forskjellige innganger til UKA.
Da Julie flyttet fra Drammen til Trondheim i 2016 for å studere økonomi og ledelse, gikk det ikke mer enn én måned før hun søkte på en stilling som økonomiansvarlig i UKAs Selskapsseksjon.
– Broren min er noen år eldre enn meg, og var med på UKA for første gang mot slutten av studietida si. Han sa flere ganger at han angra på at hanikke hadde blitt med før, og da tenkte «jeg at jeg slår til med en gang, jeg», sier hun og ler.
Dermed engasjerte hun seg, og allerede før UKA-17 hadde tatt slutt hadde hun bestemt seg for at engasjementet ikke skulle gjøre det.
– Jeg tror jeg fikk litt panikk da det nærmet seg slutten, for jeg ville gjerne være med mer. Så da søkte jeg på en stilling i UKEstyret.
Julie ler litt ved tanken på at hun byttet ut en betalt jobb med en frivillig jobb – med mange flere timer i arbeid.
– Det ga mening, på en eller annen rar måte, og det var en god deal, altså!
– Det blir helt crazy magisk
Agnete forlot hjembyen Oslo til fordel for Trondheim i 2014 for å studere informatikk. I motsetning til Julie hadde hun ikke noe spesielt forhold til UKA før hun flyttet.
– Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte helt greia med UKA. Jeg skjønte jo at det var stort, men jeg hadde også nok selvinnsikt til å skjønne at jeg ikke skjønte helt hvor stort det faktisk var. Så jeg tenkte at jeg fikk vel bare hoppe i det.
Hun ler litt av seg selv. Under UKA-15 var hun med i PR-seksjonen, og senere har hun vært med i kor.
– Etter den første opplevelsen min med UKA skjønte jeg fort at jeg bare hadde sett en liten del av det, og bestemte meg for at jeg ville se mer, smiler hun.
UKEsjef Julian, som også reiste fra Oslo til fordel for studentlivet i Trondheim, studerer industriell økonomi og teknologiledelse. Han forteller at det var kjærligheten til byen han nå arrangerer festival for som gjorde at han ville engasjereseg.
– Jeg har blitt så utrolig glad i Trondheim som studentby, og fant ut at jeg hadde lyst til å være en sentral brikke i det unike studentmiljøet man finner her. Da var UKA en utrolig god løsning, sier han.
Tidligere har han sittet i styret til Trondhjems Studentersangforening. I år skal han ikke selv være med på å opptre, men heller få oppleve foreningen fra publikumsplass.
– De to tidligere årene har jeg opptrådt på promenadekonserten, så i år gleder jeg meg til å bare nyte. Jeg tror det blir helt crazy magisk!
Litt som å være med i revy
Julian og Agnete, som begge var engasjerte i revy på videregående, sammenlikner fellesskapsfølelsen derfra med den de opplever nå.
– Å være med i UKEstyret er litt som å være med i revy, egentlig. Alle jobber hardt og er motiverte fordi fellesskapsfølelsen er så sterk, sier Agnete.
Julian nikker energisk, og poengterer at det er det tydelige målet som motiverer.
– Vi jobber sammen mot et felles mål, og det er en felles forståelse for at vi skal gi alt fram til det, og så kan vi puste ut etterpå. Det målet er så tydelig for alle som er med, og det tror jeg bidrar mye til fellesskapsfølelsen.
– Ja, enig! Og det å se at det blir sykt bra hvis alle gjør sin bit, er veldig gøy, sier Agnete og sender vennene sine et strålende smil
Les også: Vi har regnet ut prisen for å få med seg hele UKA-19.
Drømmer om faste leggetider
Til tross for at prosessen er fylt av latter, vennskap og revyfølelse, kan de heller ikke benekte at det blir deilig å være ferdige.
– Jeg gleder meg til at livet blir litt mer A4 igjen, hvis det er lov å si, sier Julie og ler, før hun presiserer:
– Jeg drømmer om faste leggetider, mer tilnærmet 8-16-jobbdager og tid til å lage ordentlige middager.
Agnete forteller at hun prøver å ikke tenke så langt fram i tid.
– Egentlig prøver jeg å ikke glede meg altfor mye til UKA, for da er det snart over, sier hun.
Hun stopper opp litt. Leter etter de riktige ordene.
– Jeg tror på en måte det blir deilig å være ferdig, men jeg tror også det blir veldig, veldig rart.