Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Ektefølt, men krevende om Kristin Lavransdatter image

Ektefølt, men krevende om Kristin Lavransdatter

Kjersti Horns versjon av Sigrid Undsets mesterverk er et ambisiøst prosjekt.

Det er tid for premiere på Trøndelag teaters oppsetning av Kristin Lavransdatter. Kjersti Horn står for regien på stykket, derfor er også forventningene høye. Forventningene kan ses på publikummet og det kan merkes i lufta. Stykket starter uventet, når skuespillerne kommer ut av en dør ved siden av scenen, kledd i den typiske normcore-stilen. Før de entrer scenen, er det lett å forveksle dem med publikum. Skuespillerne går opp på scenen, og setter seg ned i ulike posisjoner, for å observere handlingen som begynner å utspille seg. Scenen er utformet som en boks, noe som bidrar til å skape et klaustrofobisk preg. Det hvite treverket fungerer som en kontrast til turbulensen som utspiller seg på scenen. Det er noe som vil vise seg å være et av de beste virkemidlene.

Les også: UKA vil bli grønnere, men overlever ikke i sin nåværende form uten oljesamarbeid.

Året er 1306, og rent utseendemessig er det ingenting som vitner om at vi befinner oss i høymiddelalderen. Likevel er det andre ting som vitner om en svunnen tid, nemlig språket. Det er også språket som er den største utfordringen. Det virker som om skuespillerne leser ordrett opp fra Kransen, der fortellerstilen veksler mellom første-og tredjeperson. Det er imponerende, og vitner om hvor krevende stykket er. Ulempen ved dette manuset, er at det til tider kan være vanskelig å følge med på alt. Manuset er tettpakket med ord, samtidig som den dramatiske handlingen utspilles på scenen. Det tunge manuset krever at publikum må holde godt på konsentrasjonen gjennom de fire timene stykket varer. Samtidig er skuespillernes fortellerglede og formidlingsevne over all forventning.

Stykket er basert på Kransen, som er første bok i trilogien om Kristin Lavransdatter skrevet av Sigrid Undset. Handlingen spenner over flere år, fra Kristin er elleve til hun nærmer seg slutten av tenårene. Gjennom årene dras vi inn i en mørk og religiøs tid, der skam og streng moral står i fokus. Vi følger Kristins kamp mot det strenge samfunnet hun lever i, gjennom den vanskelige kjærligheten til Erlend Nikolaussøn, og alle konfliktene som påvirker hennes forhold til familien. Den mørke handlingen er en stor kontrast til hvordan scenen er utarbeidet og de avslappa klærne til skuespillerne. Skuespillernes overdrivelser når det gjelder Undsets beskrivelser av karakterenes utseende er i tillegg vanvittig morsom, og bidrar til comic relief der det i perioder ellers ser veldig mørkt ut.

Les også: – Dette må være Per Sandbergs favorittrestaurant.

Kjemien mellom Ingrid Unnur Giæver og Kingsford Siayor, som spiller Erlend Nikolaussøn, er så god at det er en ren fryd å se på. Det er flere sterke scener å trekke frem, der skuespillerne virkelig mestrer dette vanskelige og ambisiøse prosjektet. En av de sterkeste scenene er likevel mellom Ragnfrid og Lavrans, når vi nærmer oss slutten av stykket. Skuespillerprestasjonen til Janne Kokkin, som spiller Ragnfrid, er sår og vond. Formidlingen treffer hardt i magen, og klumpen i halsen kjennes så altfor godt.

Til tross for en vel gjennomført premiere, byr oppsetningen på noen utfordringer. Det krevende manuset vises på skuespillerne, og replikkene sitter ikke helt enda. Stykket er også langt, det er kompleks og tungt, kanskje er det en fordel å ha lest Kransen fra før. Da gjør det hvertfall ikke noe om man mister konsentrasjonen et par sekunder. Dette er heller ikke et stykke for nybegynnere. Som publikummer er det lurt å være forberedt på å sitte i 4 timer, med vekslende intensitet. Heldigvis er det en del høydepunkter, og flere effektfulle og dramatiske scener, som bidrar til å trollbinde publikum ned til det siste sekundet.