En nevrotiker på flammeblåsekurs

Kan flammeblåsing virke som eksponeringsterapi for en som er litt redd for fyrstikker? UKA gir meg anledning til å prøve.

Publisert Sist oppdatert

Alt jeg vet om flammeblåsing er at det muligens involverer bensin. Jeg føler også at det er en overhengende fare for brann. I mitt krisemaksimerende hode ser jeg for meg at jeg kommer til å svelge bensin ved et uhell, begynne å harke og hoste, hoste bensin på en fakkel samtidig som jeg vifter vilt med armene og slår ned flere fakler, og plutselig har jeg brent ned hele Samfundet. Når brannmennene drar vil jeg stå alene i asken mens hele UKA står i en sirkel rundt meg armene i kors. «Vi er ikke sinte, bare veldig skuffede,» vil de si i kor, før de gir meg en regning for å gjenreise bygget. Mens jeg står med regningen i hånda og tårer i øynene, vil en lege komme bort til meg og fortelle meg med myk stemme at jeg har fått kronisk lungebetennelse som følge av bensin i lungene.

Har du sett årets barneteater? Vi har det!

Et halvt meieri står klart for beskytte hals og magesekk mot olje.

Det er med disse harmoniske tankene jeg entrer UKAs flammeblåsekurs. Kurset blir holdt av pyrogruppen Eksplosiv, og de forsikrer oss om at de har gjort dette mange ganger før. I forkant av selve blåsinga er det et teorikurs, og her får jeg høre at alle mine frykter faktisk er helt rasjonelle. De opplyser i tillegg om at hvis jeg hadde hatt på meg fleecegenser kunne jeg selv ha tatt fyr og jakken smeltet inn i huden min. Deretter advares alle som hoster fra å blåse flammer, fordi om du hoster midt i blåsinga kan du inhalere altfor mye giftig på én gang. Denne brått livredde jenta kjenner seg med ett takknemlig for hostekulene hun har hatt de siste ukene. Nå kan jeg glemme lungebetennelsen og konsentrere meg helt og holdent om frykten mot å rive ned fakler og brenne ned Samfundet.

Deltakerne øver seg på å sprute vann.

Tørrtrening

Ingeborg Mathiesen blåser en solid flamme på tross av litt nerver i forkant.

Det er ikke bensin, men den betydelig mindre smakssterke lampeoljen som skal brukes. For å isolere hals og magesekk mot oljen, må alle drikke masse helmelk både før og etter at de har blåst. Heldigvis er det hverken veganere eller laktoseintolerante tilstede, fordi alternativet til melk er solsikkeolje. Et hørbart gufs går gjennom gruppen når dette blir forklart, og alle priser seg hjertelig over at de kan drikke kumelk. Før man kommer så langt må det derimot tørrtrenes. Alle får en kopp vann og skal øve seg på å sprute den ut av munnen. Lufta fylles av spyttpartikler og når jeg lukker øynene kan jeg innbille meg at jeg er i en geysir-park på Island. Det føles som et tryggere sted enn her, trass brannteppene og brannslukningsapparatet som står godt synlig på gresset.

Flammen blir betydelig større på Sunniva Sofie Bjørnbeths andre forsøk for dagen.

«Er det noen som føler seg klare ennå?» spør en av lederne fra kurset, som virker så komfortabel rundt flammene at han må være delvis drage. Dessverre er ingen andre like komfortable ennå og nei-et kommer kontant som svar, men her er det ingen nåde. Alle får beskjed om å smøre ansikt og skjegg godt inn med vaselin for å unngå at noe man vil beholde brenner vekk. Dette er da realiteten av hva de skal gjøre slår meg. Deltakerne skal virkelig spytte lampeolje på en flamme ca. 30 cm fra sitt eget fjes.

Blåsinga starter

Det er mye nervøs småtripping når alle steller seg i kø for å blåse. Absurditeten ved situasjonen må påpekes: rundt omkring i Høgskoleparken vandrer barnefamilier på søndagstur i solskinnet, mens vi står her og blåser ild. Dette er en aktivitet som burde foregå midt i en manesje, utført av en stor kar i trikot, mens hvite hester løper rundt ham og vrinsker dramatisk. Stemningen er litt annerledes blant denne gjengen av studenter innsmurt i vaselin, som styrter nedpå med glass etter glass med helmelk. Det føles ikke helt ekte før jeg gjør feilen av å stå litt for nære en som blåser, og varmen fra flammeskyen skyller over meg. Varmen føles veldig ekte.

Etter en rolig start stiger stemningen i lag med panikken min. Dog sjenerte i starten, får blåserne raskt mer adrenalin. Det er febrilsk instruering av venner som kameramenn, livredde som folk er av å ikke få dette på film. De nye flammeblåserne blir mer og mer selvsikre, og flammeskyene blir større og større. Spytt, melk og lampeolje fyker til alle kanter. Noen leker litt for nære flammene og jeg holder pusten hver gang det ser ut som noen får en ildkule rett i fjeset. «Forsvant øyenbrynene mine?» høres fra tid til annen. Mot alle odds er det faktisk ingen som får svidd av et eneste ansiktshår i løpet av kurset, selv om det ser ut som om noen får flammer midt i fleisen. Hver gang dette inntreffer stopper hjertet mitt i et kvart sekund.

Alt som kan gå galt

Jeg står på sidelinjen i nesten paralysert stress i tanke på alt som kan gå galt til enhver tid, men de som faktisk blåser flammene virker mer og mer avslappede og latteren sitter løsere enn den gjorde i starten. Dette er mennesker som er mye modigere enn meg, kommer jeg fram til. Eventuelt er de bare dumdristige, eller ikke hørte etter da de snakket om kronisk lungebetennelse og fleece som smelter inn i huden.

-«Jeg skjelver. Holdt på å tisse i buksa,» sier Sunniva Sofie Bjørnbeth etter å ha blåst flammer for første gang. Jeg blir beroliget av at hun i hvert fall kjente på frykten, men der hun iler tilbake i køen for å gjøre det igjen må jeg konkludere med at dette er et menneske fylt av mer mot enn meg.

Så skjer ting veldig fort. Etter å ha tatt en stor slurk lampeolje gir en flammeblåser flasken tilbake til en av kurslederne litt for hardt, og den tømmes utover hele ham. Han prøver febrilsk å få kontroll på den før for mye havner på det allerede lettantennelige gresset. Mens mannen og flasken kjemper kampen, fortsetter flammeblåseren og blåser en veldig lang flammesky. Ilden kommer for nær fjeset hans og han kvepper til. Fakkelen han holder i hånda sklir, og den blir for varm å holde i. Han prøver å stumpe den ned i gresset, men mister grepet og den flyr mot tilskuerne. Mot oljesølet. Den bommer på flekken oljesøl med en knapp meter, og er kun en halvmeter unna å treffe et faktisk menneske. Noen fisker raskt opp fakkelen før gresset tar fyr, og alle trekker et lettelsens sukk. Det var så nære på å gå til helvete at hjernen min går i svart et sekund.

Trass i at ingenting faktisk går galt, blir denne siste hendelsen altfor mye for meg. Jeg bestemmer meg for å gå hjem før jeg begynner å hyperventilere. Sjansen for at jeg da hadde inhalert ild hadde nemlig vært for høy. Der jeg trasker hjemover, fortsatt litt ør, må jeg konstatere med at flammeblåsing på ingen måte er noe for nevrotikere som meg. Ikke som tilskuer engang. Neste gang jeg skal tenne et lys skal jeg be noen andre i kollektivet om hjelp.

Powered by Labrador CMS