Kim gjør ting han ikke kan

- Jeg ser ikke alltid på meg selv så mye som billedkunstner. Kanskje mer som en slags gjestearbeider i kunstverdenen.

Publisert Sist oppdatert

Kim Hiorthøy er kjent for illustrasjon, tekst, musikk og film. Du har kanskje sett illustrasjonene hans i Kurt-bøkene av Erlend Loe, eller Motorpsycho-omslag. I tillegg driver han med billedkunst. I disse dager kan du se hans første separatutstilling i hjembyen Trondheim, på Galleri Dropsfabrikken i Ila.

Du må også se UKErevyen: Les anmeldelsen vår her.

Verkenes figurer må ofte krøke seg sammen for å passe inn.

Multikunstner og nybegynner

Better Worse byr på en leken og inspirerende utstilling. I Hiorthøys naivistiske univers møter vi enslige og utilpasse figurer, stilt opp mot tomme bakgrunner. Bak dem står en kunstner som kvier for å kalle seg selv kunstner, og som nages av tvil.

Jeg dro ned til Dropsfabrikken for å skrive en sak om utstillinga. Innenfor bordet med champagneglass sto Hiorthøy selv, så vi tok oss en prat. Hiorthøy mestrer flere kunstsjangre, og er å finne på gallerier, i bokhandelen, på Spotify og på kinolerretet. For Hiorthøy har nettopp utforskinga en egenverdi.

‒ Jeg liker å prøve å gjøre ting jeg ikke kan, sier Hiorthøy.

Les også: Nestenulykke på flammeblåserkurs.

Papir og porselen

I utstillinga Better Worse bruker han tegninger, akvareller, collager, akrylmalerier og skulpturer. I verkene finner vi forenklede, nesten barnlige figurer. Mange av bildene er delt opp i felter, som ruter i en tegneserie. Brorparten av bildene er på papir, der collage, akvarell og tegning er brukt om hverandre.

I tillegg har Hiorthøy utført noen av motivene på porselensplater, et av hans nyeste påfunn. Ved første øyenkast ligner de papirbildene, men porselensflatene henter frem andre kvaliteter, særlig under akvarellfargene.

De mange små bildene er komplementert med to større akrylmalerier. Der de mindre bildene er ganske flate og lineære, er akrylbildene maleriske og har dypere perspektiv. I tillegg er det plassert ut fem finérskulpturer rundt om i lokalet. De bryter opp og bidrar til å flytte blikket fra veggene.

Studentene beleirer byen: Les om UKEtoget.

Det kommer an på hvor det henger

Hiorthøy har ikke vært fristet til å trekke inn andre kunstformer i utstillinga, som tekst, musikk eller film.

‒ Jeg liker som regel å holde tingene adskilt og prøve å la de stå for seg selv, sier Hiorthøy.

Han vet alltid om han arbeider med billedkunst eller illustrasjon, men det er verkets kontekst som er avgjørende.

‒ Sammenhengen er som regel like definerende som verket, om ikke mer. En tegning i en bok er en illustrasjon, i et galleri er den kunst.

Kunstens gjestearbeider

Hiorthøy er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim og har vært aktiv som billedkunstner lenge. Han er tilknyttet galleriet Standard i Oslo. Tross utdanning og lang erfaring bruker han sjelden kunstnertittelen.

‒ Jeg ser ikke alltid på meg selv så mye som billedkunstner, sier han. Kanskje mer som en slags gjestearbeider i kunstverdenen.

Han arbeider intuitivt, og vet ikke alltid hva som vil fungere.

‒ Jeg har laget mye og kastet mye, sier Hiorthøy.

Det er ikke dermed sagt at han produserer ukritisk og plukker ut det beste etterpå. Hiorthøy vurderer løpende, og er ofte usikker. Utstillinga består av 22 verk, produsert mellom juli og september. I Hiorthøys kunstnerskap virker det som om tankeprosessene går over lang tid, mens utførelsen går raskere.

‒ Det vanskelige er å ikke gjøre for mye, men heller ikke for lite. Jeg bruker mye tid på avveiing. Jeg tviler hele tiden.

Hovedproblemet, men også en del av løsninga: Vi sendte en Dragvoll-student på Equinor presentasjon.

Lekent og hodeløst

Hiorthøy tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige eller tilsynelatende trivielle, men som synes å peke mot mer omfattende spørsmål om tilværelsen. Menneskene virker små, utilpasse eller stakkarslige, sittende på en stol som ikke er der, krabbende hodeløst rundt. Så godt som alle figurene står alene.

Mange av dem er sperret inne i litt for små ruter, så de må henge med hodet eller krype sammen. De små figurene er komplementert av Dropsfabrikkens store, hvite vegger. Jeg skulle gjerne hatt en enorm hvit vegg der jeg kunne hengt opp et enslig Hiorthøy-bilde.

Gira på å lese mer anmeldelser? Her er en om Kjellerbandet som spiller Nintendo.

Utstillinga er leken og inviterer deg inn, der du selv kan være med på å definere innholdet. Utførelsen gjør verkene umiddelbare og tilgjengelig, og jeg får lyst til bli med på prosessen. Når du stirrer på collagene lenge nok, er det nesten så du kjenner saksa i hånda.

Du kommer deg inn gratis, og Kim Hiorthøys utstilling Better Worse på Dropsfabrikken står til 28. oktober.

Powered by Labrador CMS