Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Døds-Dag image

Døds-Dag

Norges beste forfatter har skrevet en av sine beste romaner.

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er blant Solstads mest intense, gripende og velskrevne romaner. Det er Solstad som vi kjenner ham, bare bedre. Den usentimentale Solstad er til og med rørende.

Les også: Bor dere også i nærheten?

Romanen avslutter serien som begynte med Ellevte roman, bok atten i 1992 og fortsatte med 17. roman fra 2009. I Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen fortsetter Solstad å studere eksistensens nesten ugjennomtrengelige mørke, som han har lekt med i flere tiår. Han fortsetter også å utforske forholdet mellom foreldre og barn, et gjennomgangstema i bøkene hans de siste tjue årene. Romanen er gjenkjennelig Solstad, men han går lengre i å belyse det eksistensielle enn tidligere. Det er kanskje hans mest intense bok, og kanskje hans beste.

Dag Solstad har begynt å tenke på døden. I hvert fall har Bjørn Hansen begynt å tenke på døden. Den pensjonerte kemneren og tidligere trygdesvindleren er mer isolert enn noen gang. I de foregående romanene har han brutt med begge kvinnene i sitt liv. Etter en dramatisk flukt fra Bø har han forslitt båndet til sønnen sin, og lever nå alene med bøkene sine.

Les også: Om du ikke leser bøker kan du spille et skikkelig bra dataspill i det minste da, les anmeldelsen av Controll her.

På Grønland i Oslo sitter Bjørn Hansen alene og tenker på at han skal dø, omgitt av verkene til Kierkegaard, Mann og Camus. Han tenker tilbake på livet sitt og valgene han har gjort. I tankene forsøker han å forklare valgene til sine avdøde foreldre. Denne essayistiske åpningen utgjør første halvdel av romanen. Dette er det mest kontaktsøkende Hansen har vært, selv om det bare er fantasier.

I andre halvdel av romanen setter handlingen i gang. Hansens svigerdatter Thea Nielsen dukker uventet opp på døra. Thea provoserer eller egger Hansen, han virker alltid delt mellom beundring og avsky. Denne gangen har hun med seg Bjørns barnebarn, Wiggo. Bjørn har aldri kjent noe slektskap til sønnen, men med barnebarnet Wiggo blir det annerledes. Wiggo har kommet til Oslo for å studere litteratur, en interesse han deler med sin farfar. Barnebarnet konfronterer farfaren, og bidrar til Hansens oppgjør med seg selv og egne valg.

Diskutere Solstad på middagsselskap? Fieh er perfekt bakgrunnsmusikk.

Romanen er skrevet med elegant letthet. Hansens eksistensielle kvaler er så kompakte at det nesten virker ugjennomtrengelig. I den tredje romanen om Bjørn Hansen, som også er den siste, begynner det å lysne. Språket er gnistrende, tilgjengelig og usentimentalt. Det kunne jeg sagt om flere av Solstads romaner fra de siste 35 årene, tenker du kanskje, og det har du rett i. Men Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er noe av det mest gripende Solstad har skrevet. Dette er destillert Solstad.

Houellebecq er annen forfatter som ikke er heeelt fan av #metoo. Les anmeldelsen av stykket basert på hans roman.

Boka er drøyt hundre sider, som du kunne lest på noen timer. Det er en stor kontrast mellom den lette, elegante stilen og det skjebnetunge innholdet.

Dag Solstad har selv påstått at han avsluttet sitt litterære prosjekt med T. Singer i 1999. Det er åpenbart ingen hindring for å skrive gode romaner. Både 16.07.41 (2002) og 17. roman har kommet siden. Disse tar i likhet Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen for seg avstanden som kan finnes i forhold mellom foreldre (ev. steforeldre) og barn. Det har resultert i noen av Solstads sterkeste romaner, men Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er kanskje sterkest av dem alle. Den er til og med inderlig, for ikke si rørende.