Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Danny Brown - uknowhatimsayin¿ image

Danny Brown - uknowhatimsayin¿

Danny Browns femte studioalbum er en seiersrunde og en søknad om å endelig bli plassert blant hiphopens virkelig store navn.

Danny Brown har laget musikk siden midten av 2000-tallet, men slo ikke skikkelig gjennom før albumet XXX i 2011. Da var han allerede 30 år, nærmest en gammel mann å regne i hiphop-sammenheng. Med ødelagte fortenner og en skjærende stemme leverte den unike artisten råe beskrivelser av et liv med vold, kriminalitet og narkotika, ispedd noen mildt sagt obskøne seksuelle metaforer.

Les også: Anmeldelse av det nyeste albument til Wilco.

Dette ble starten på et svært imponerende tiår, toppet med det grensesprengende Atrocity Exhibition i 2016, et av de sterkeste rap-albumene 2010-tallet har bydd på. På sitt nyeste album uknowhatimsayin¿ blir det likevel tydelig at Danny Brown fremdeles har mer han ønsker å utrette.

Det er mye som har endret seg siden 2011. Danny har omsider fått reparert tanngarden, og ser generelt ut til å leve bedre enn noen gang før. Dette reflekteres også i musikken. Der forrige album var klaustrofobisk og intenst, er uknowhatimsayin¿ mer behagelig og tilbakelent, og i større grad basert rundt tradisjonell hiphop-produksjon. Selv om det ikke er like sjangeroverskridende som Atrocity Exhibition, er det likevel nok av intrikate og interessante instrumentaler å ta tak i her.

Det er selveste Q-Tip fra A Tribe Called Quest som står som hovedprodusent. I tillegg til bidrag fra blant annet Flying Lotus, Thundercat, Paul White og Standing On The Corner skapes det noen svært spennende tolkninger av den klassiske boom-bap’en. Sterke gjesteopptredener fra Blood Orange og spesielt Obongjayar gir ytterligere nyanser, og resultatet er et musikalsk variert og unikt album.

Skal du på konsert med No. 4? Les anmeldelsen av deres nyeste album her.

Den eneste gjesten som skuffer noe, er overraskende nok JPEGMAFIA, som selv slapp et imponerende album for noen uker siden. Hverken instrumentalen han bidrar med på den Run The Jewels-gjestede «3 Tearz» eller den merkelige Pharrell-imitasjonen han gjør på «Negro Spiritual» treffer helt.

At produksjonen ikke er like overveldende gir også Danny Brown selv større rom til å skinne. Dette albumet er fylt til randen med kreative linjer levert med Browns helt spesielle innlevelse. Det har aldri vært noen tvil om at rapperen er en morsom type, men på uknowhatimsayin¿ er det virkelig hans karisma og humor som ståri sentrum.

Oktoberfest var gøy. Vi var på oktoberfest. Les om det her.

Selv om artisten nærmer seg 40 år er det noen ting han ikke ser ut til å vokse fra seg. Vulgariteten er like prominent som da han først slo gjennom, presentert med samme overbevisende oppfinnsomhet. Uten dette hadde det vel heller ikke vært et skikkelig Danny Brown-album.

En annen egenskap som Detroit-rapperen ikke ser ut til å bli kvitt med alderen, til tross for all anerkjennelse og suksess, er en følelse av at han har mer å bevise. uknowhatimsayin¿ åpner med at Danny Brown fremdeles beskriver seg selv som “the underdog”, og man må spørre seg hva det er han fortsatt føler han fortjener å oppnå.

Les også: Et sukkertøy av en kunstunstilling på Dropsfabrikken.

Når albumet avsluttes med at den ambisiøse artisten opptrer side om side med de etablerte rap-veteranene Q-Tip og Consequence blir det tydelig. Danny Brown ønsker å plassere seg selv blant sjangerens aller største. uknowhatimsayin¿ er en så sterk avrunding på et så imponerende tiår at det spørs det om han ikke også fortjener det.