Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Kanye West - Jesus Is King image

Kanye West - Jesus Is King

En nyfrelst Kanye er vanskelig å tro på.

Kontrasten mellom Kanye West som den egoistiske og hedonistiske superstjernen og Kanye West som den troende familiemannen har lenge vært et sentralt element i rapperens musikk. Denne konflikten er en av hovedgrunnene til at det har vært så interessant å følge karrieren hans. På Jesus Is King forsøker den kontroversielle artisten å fullstendig unngå den sekulære siden ved seg selv, og hele det gospel-inspirerte albumet er dedikert til Kanyes kristne tro. Med unntak av noen få lyspunkter er resultatet et flatt og lite spennende album.

Har du hørt Cigarettes After Sex sitt nye album, Cry?

Det største problemet på Jesus Is King er at det ikke er noen dybde i Kanyes presentasjon av egen tro. Rapperen fremstår som en selvsentrert pastor i en kommersiell megakirke, full av tomme og unyanserte bibelfraser. Hyllesten til Jesus handler ofte like mye om artisten selv og hans forsøk på å rettferdiggjøre sine handlinger, som det handler om religiøs overbevisning. Selv om Kanye West aldri har vært den største tekstforfatteren, har han alltid hatt en imponerende evne til å formidle og framkalle følelser. Dette er totalt fraværende på Jesus Is King. Det er lite her som hverken gir sympati eller provoserer, med unntak av ett par provoserende dårlige linjer. “Closed on Sundays, you’re my Chick-Fil-A”. Virkelig, Kanye?

Det musikalske er heldigvis sterkere enn det tekstmessige. Til tross for noe forhastet miksing høres Jesus Is King for det meste pent ut, med gjennomgående god produksjon og sterke gjesteopptredener. På låter som den dramatiske «Selah» og den fengende «On God» får vi smakebiter av det som kunne ha vært et sterkt album. Likevel er det alt for få musikalskt imponerende eller nyskapende øyeblikk her til å gjøre opp for den svake rappingen. Kanyes niende studioalbum ender dessverre opp som et lite interessant bidrag til diskografien hans, der artistens valg om å kutte alt som ikke passer med sitt nyfrelste budskap samtidig fjerner alt av dybde, humor og spenning.