Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Mandalai Lamas - Here Comes the Mandalai Lamas image

Mandalai Lamas - Here Comes the Mandalai Lamas

De hevder å ha blitt bortført av UFO-er i 1967, men som band har de bare eksistert i ett år før de nå er klare med sitt første album.

På Mandalai Lamas’ debutplate Here Comes The Mandalai Lamas levner bandet ingen tvil om hvor de ønsker å høre hjemme - og jeg nøler ikke med å anerkjenne dette bidraget til psychrockens musikalske sfære. De skuer nostalgisk tilbake i tid, og da er ikke 60-tallet og The Beatles det verste stedet å hente musikalsk inspirasjon fra.

Det første som slår meg er hvor godt «Ancient Headlights» kunne passet som en introlåt på en amerikansk serie om noen badguys på rømmen. Alle elementene er der: Slidegitar, rørforsterkere med fender-klang, munnspill og en tilbakelent, kul vokal. Lydbildet er, på godt norsk, spot-on.

Videre fortsetter albumet med «I Wanna Be Your Man» og et riff Keith Richards sikkert hadde jammet med på en sen kveld. Det er noe herlig slapt over riffet, men samtidig er det et frampek om at vi ikke får servert de helt store overraskelsene i løpet av de resterende sju låtene. Krydderet som kommer er oftest i form av forskjellige effekter, som en liten monolog midt i «I Want You» i lavoppløst 40-talls lydkvalitet.

Surfrock-psykosen varer gjennom siste halvdel av platen, men ender ved «China Girl». Tempoet blir dratt ned og det kommer en heftig fuzzgitar som virkelig har noe på hjertet. «I Want You» kan også nevnes som en av albumets aller beste låter. Her faller alt på plass: Lydbildet og låtskrivingen komplimenterer hverandre, ispedd noen psykedeliske elementer her og der. Bandet følger også her den relativt trygge låtoppbygginga si, men det er ikke noe feil med den når alt sammenfaller.

Man skal være ganske eksepsjonell for å lage er psychrock-album på ni låter uten at de sklir over i hverandre. Lydbildet til Mandalai Lamas er godt, men jeg savner flere øyeblikk som overrasker og pirrer nysgjerrigheten. Enten det er hooks, temposkifter eller noe annet. Når det er sagt vil en live-opplevelse antakelig gi albumet en ny dimensjon. Det er der denne musikken hører hjemme.