Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Farvel til Cocktail-Johan og gjengen image

Farvel til Cocktail-Johan og gjengen

I høst ble det klart: Etter 40 år med rock, motorsag og vondt brennevin legger Vazelina Bilopphøggers arbeidshanskene på hylla.

Det er lett å undervurdere Vazelina som et tulleband som spiller coverlåter og slenger på gubbete, norskspråklige humortekster. Gutta virker ikke fryktelig opptatt av å bli tatt mer seriøst enn som så, men det er å undervurdere dem.

Vazelina ble til på Gjøvik i romjula 1979, da Eldar Vågan var på fest i bryggerhuset (eller var det garasjen) til Arnulf «Cocktail-Johan» Paulsen, best kjent som «Høggern». De skulle bare spille noen Buddy Holly-låter, men i løpet av året som fulgte hadde de gitt ut LP og solgt seg til albumtoppen i Norge. På andreplata Slitin i Knea (1981) kom den klassiske besetninga på plass, med Eldar og «Høggern» på henholdsvis gitar og trommer, Viggo Sandvik på vokal, Rune Endal på bass og Jan Einar «Hot» Johnsen på litt av hvert. De neste årene ga de ut noen av de beste platene som er å oppdrive på norsk.

Ifølge Vågan startet Vazelina egentlig på tull: – Så gikk det jo over all forventning, og da måtte vi jo nesten fortsette med det.

[ image ]
Foto: Jonas Halse Rygh
Under dusken møtte Vazelina da de sist spilte i Storsalen 14. september i fjor. – Vi i Vazelina må ha rekord i å spille for alt mulig slags publikum. Vi spiller for folk som ikke ser og hører, for femåringer og for kongelige, sa de da.

Hvem som helst kan skrive en sang med tre akkorder, men ikke alle klarer å skrive en bra en. Eldar har skrevet mange. Vazelina har ikke bare coverlåter, flere av deres beste låter er originale, som gruppas kanskje største hit, «Surfbrett» (Musikk tel arbe’, 1986). Musikken virker kanskje enkel, men de færreste får det til å svinge som dem. Vazelina har en egen evne til å skjønne hva som gjør at en låt funker.

Trauste trendsettere

Vazelina har gjort karriere av å gjøre det traurige kult. Før kunne du prate dialekta di hjemme, men ikke offentlig. På barneplatene til Prøysen er det ikke mye hedmarking å spore. Fra midten av 1970-tallet kom dialektene inn i norsk musikk. Få, om noen, gjorde så mye for totning som Vazelina. Ikke bare totning, Vazelina bidro til å gjøre innlandsdialekter til en identitet å være stolt av.

LES OGSÅ: Et voksent, men fremdeles spirende Combos har tatt Trondheim og mer til med storm siden deres debut tidligere i år.

Tekstene er mer enn humor. Hovedpersonene i låtene er ofte trauste gubber uten utdanning og kjærlighet, med kredittgjeld og skrumplever. Vazelina synger om dem tida er i ferd med å løpe fra, og de gjør det med humor, men også respekt. Når man ser tilbake er det rart å tenke på at Vazelina var en del av en internasjonal trend. Filmer som Grease og rockabilly-band som Stray Cats ledet en 1950-talls-renessanse. 1970- og 1980-tallets punkete rockabilly stagnerte fort, men Totens helter fortsatte å forbedre formelen, med innslag av swing, jazz, soul og 1960-tallspop.

Førti år og ferdig

Bandet ble ikke det samme igjen etter at Rune slutta i 1990, selv om han hadde gjort lite ut av seg. De neste tiårene gikk lufta gradvis ut av vinballongen. Det ble lenger mellom de beste låtene, noen sanger låt mer som danseband enn 1950-tallsrock, og de lagde en merkelig julekalender på TV 2. I 2006 slutta Viggo, og ble erstatta av Kjetil Fosseid. Kjetil er god, men ingen kunne nådd Viggo høyere enn til gummistøvlene.

For meg passerte Vazelina «toppen ta væla» for en del år siden, men det er vemodig at det er over. Jeg håper de kommer til Trondheim en siste gang. I kveld fyller jeg et Norgesglass med Gammel Opland og setter på Fem fyrer med ved.

Nysgjerrig? Søk opp albumene Blå lys eller Fem fyrer med ved, eventuelt Spotify-lista «This Is Vazelina Bilopphøggers».

SE OGSÅ: Dusken stakk innom audition til Paradise Hotel og snakket med noen av de unge håpefulle.