Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Ikke bare herlig ærlig image

Ikke bare herlig ærlig

Hanne Sigbjørnsen forteller om hvordan en uheldig start på studietiden ledet henne til å bli Tegnehanne.

Hanne Sigbjørnsen

Aktuell med:
tegneserieboken Ikke tenk på meg basert på en dagbok hun skrev fra sommeren til nyttår 2018.

Hvilken kjendis kunne du tenke deg å bo i kollektiv med?
– Det må være noen som er avslappet. Jeg tipper kanskje Maria Stavang.

Guilty pleasure?
– Når jeg er hjemme alene pleier jeg å lage vaffelrøre og bare spise det.

Din største kulturopplevelse?
– Det er vanskelig å rangere ting som best eller dårlig, alt eksisterer på et spektrum. Jeg så Arcade Fire en gang som er et band jeg har fulgt siden jeg var ungdom.

Er du redd for å dø?
– Ikke mer enn andre, jeg har ikke dødsangst sånn til vanlig. Jeg er veldig redd for å få en sykdom som er dødelig, men jeg er ikke redd for å fly for eksempel.

Ditt råd til studenter?
– Det jeg gjorde feil var å ikke være med på fadderuka. Det er så viktig å bare bli med på det. Og så sånne kjedelige ting som å være disiplinert.

Natt til 17. oktober tar Hanne Sigbjørnsen, bedre kjent for mange som Aftenpostens Tegnehanne, nattoget opp til Trondheim hvor hun skal promotere sin nye bok Ikke tenk på meg. Hun sover dårlig og forteller at hun nesten datt ut av sengen, men hun møter oss likevel dagen etter med et smil.

Les hva vår anmelder mener den nye boka.

Hell i uhell

Tegnehanne begynte som en blogg i 2010, men ble etter hvert en regelmessig spalte i Aftenposten hvor Sigbjørnsen deler livsopplevelser, gjerne litt pinlige, og meninger illustrert med artige og absurde tegninger. Temaene for stripene hennes er gjerne veldig gjenkjennelige. Prokrastinering og usikkerhet er for eksempel populære gjengangere.

– Jeg begynte fordi jeg akkurat hadde flyttet til Oslo, begynt på sykepleien og jeg følte meg ikke hjemme der. Jeg hadde lest mye om studielivet og at det skulle være så sosialt, men jeg følte ikke at jeg fikk noen venner og at det kollektivet jeg bodde i ikke var så bra.

Grunnen til dette var at hun gikk glipp av fadderuka da den krasjet med en eksamen.

– Når jeg kom på skolen hadde alle hatt en uke der de allerede hadde sosialisert og formet gjenger. Det preget hele studieløpet. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve å skrive litt om det da jeg hadde veldig mange tanker. Jeg fikk meg et slags miljø på internett, en klisjé, men det var det som skjedde.

Tegneserien startet som en reaksjon på en opplevelse som dessverre er vanlig for en del studenter, men det ble heldigvis en lykkelig slutt. Gjennom årene gikk hun fra å skrive ved siden av studiet, senere ved siden av jobb som sykepleier, og til slutt ble Tegnehanne fulltidsjobben hennes.

Fra blogger til forfatter

De siste årene har hun gitt ut en rekke bøker og ble i 2015 tildelt Pondus-prisen. Nå har bokskrivingen blitt hennes hovedinntekt, og er også det hun liker best. Hun håper selv at hun kommer til å skrive flere.

– De tillater meg å være mer personlig enn i spalten i Aftenposten, som hvem som helst kan lese og har åpent kommentarfelt. Med bøker så er det de som virkelig vil lese som kjøper.

Hun forteller oss videre om hvordan det var å skrive dagboka som ligger til grunne for Ikke tenk på meg.

– Jeg følte livet mitt hadde stått litt stille de siste fem årene. Så begynte jeg med dagboka og da følte jeg at jeg lærte mye om hvilke tanker som preget livet mitt. At jeg egentlig var ute etter en endring, men ikke helt turte å ta steget. Jeg tenkte veldig mye på om jeg burde få barn, flytte fra byen eller slutte å drikke. Det å skrive det ned ga meg et utgangspunkt for en endring. Når du leser deg selv ta opp et problem om og om igjen så ser du et mønster.

Hun har fortsatt, som mange andre som skriver virkelighetslitteratur, valgt å kalle arbeidet sitt skjønnlitteratur.

– Jeg har kalt det skjønnlitteratur fordi jeg fiksjonaliserer en del og det er såpass overdrevet at jeg ikke vil kalle det en biografi. Selvfølgelig er karakterene i boka folk jeg kjenner og meg selv, så det er jo basert på virkeligheten.

Les også: UKA ville ikke framstå som hyklere – forsøkte å legge føringer for debatten

Ikke redd for å være personlig

I boka er Sigbjørnsen svært personlig, og er ikke redd for vise de litt vanskelige sidene mange liker å holde for seg selv. Hun legger for eksempel ikke skjul på at hun kan bli veldig usikker eller sjalu på andre tegneserieskapere, og forteller at det å være personlig og åpen er blitt veldig normalt for henne etter mange år med tegneserien. Åpenhet går igjen tilbake til hennes tid som student.

– Det kom jo fra et veldig sårbart sted da jeg var student. Da var det veldig naturlig å være så ærlig, og siden har jeg bare fortsatt med det. Nå føles det helt naturlig. Jeg har bygd opp en toleranse for ting andre synes er for personlig til å dele.

Hun forteller at det fortsatt er litt skummelt, men samtidig tenker hun at dersom man mener det er en sannhet i det man sier så vil andre også mene det.

– Jeg tror at hvis du går nok i dybden på en person så er alle ganske like på bunnen. Selv om jeg kan tenke at mine opplevelser kanskje bare er relevant for andre kvinner på 29 år, så kan jo alle kjenne seg igjen i følelser som misunnelse eller usikkerhet.

[ image ]

Sitt ansvar bevisst

I spaltene i Aftenposten har Sigbjørnsen heller ikke vært redd for å uttrykke meningene sine. Hun følte delvis et ansvar gitt mediet, men også fordi det gir et avbrekk fra fokuset på hennes liv. Hun har klare tanker om ting som skjer i samfunnet og har blant annet kommentert på influensere, klimadebatten og norsk politikk. Selv om alt er presentert veldig humoristisk og med morsomme tegneserier tar hun fortsatt ansvaret for plattformen sin seriøst.

– Jeg legger veldig vekt på det. Jeg tenker over det jeg sier og hvordan det vil påvirke folk. Jeg synes at mange ikke tar det på alvor, spesielt med tanke på reklame og sånne ting.

Det er nesten ti år siden Sigbjørnsen begynte med Tegnehanne og hun kjenner på at hun har utviklet seg siden den tid.

– Jeg føler at jeg har forandret meg som person, skribent og tegner. Humor endrer seg ofte kulturelt, og samfunnet endrer seg. Ting jeg skrev for ti år siden ville jeg aldri skrevet i dag.

Hun nevner for eksempel at hun i dag aldri ville skrevet om at hun ikke likte at folk ammet offentlig, men da hun skrev det fikk hun ingen klager. Dette får oss inn på temaet politisk korrekthet.

– Det er så vanskelig. Jeg synes det er bra at vi er mer bevisst på hva vi sier og hvordan det påvirker andre. Jeg er ikke helt enig i at det har gått for langt, for jeg tror vi er nødt til å overkorrigere litt med politisk korrekthet for å finne en slags balanse.

Sigbjørnsen forteller videre at hun ser tegneserieformatet som en spesielt effektiv formidlingskanal i dagens samfunn.

– Med én gang folk ser en lang tekstblokk så er det ofte de ikke leser det, men når de ser masse tøysete tegninger så kan det kanskje lures inn et budskap.

Ikke bare «herlig ærlig»

Tegneserien til Sigbjørnsen er ikke gnien på tøysete tegninger, men vi lurer på hva hun ideelt sett vil formidle med Tegnehanne.

– At det er greit å bare være deg selv. Det høres ut som en klisjé, men alle har jo gode og dårlige sider.

Hun vil ikke bare vise de morsomme dårlige sidene. Hun vil også vise de sidene folk flest helst ikke vil snakke om.

– Jeg prøver å ikke bare framstille de sidene som er «herlig ærlig». Ikke bare ting som «tok på meg genseren feil vei i dag jeg», men heller ting som «jeg er sykt misunnelig på en annen serieskaper i bransjen». Det er følelser alle har, men ingen sier det høyt.

På spørsmål om hva som skiller henne fra andre tegneserieskapere nevner hun det sterke selvbiografiske aspektet, i tillegg til formatet og stilen. Det at hun er så åpen og personlig, og samtidig svært morsom, spesielt i tegningene hennes, ser ut til å være en vinnende kombinasjon. Det virker slettes ikke usannsynlig at hun blir husket slik hun ønsker.

– Jeg håper at folk husker meg for å være ærlig og ekte.

Les også: Studenter venter månedsvis på stipend fra lånekassen