Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Doctor Sleep kommer ikke til å hjelpe deg med å sove image

Doctor Sleep kommer ikke til å hjelpe deg med å sove

Oppfølgeren til The Shining er en film preget av identitetskrise.

Doctor Sleep er en direkte oppfølger til Stanley Kubricks The Shining, et ubeskrivelig ambisiøst prosjekt av regissør Mike Flanagan. Historien er velutviklet og spennende, men forvirret.

Første gjensyn med Dan Torrance, han lille gutten fra originalfilmen, er at vi ser ham som barn kort tid etter han og moren rømte fra Overlook Hotel. Vi blir også introdusert for en nomadegruppe som utnytter barns ‘shine’ (overnaturlige krefter) for å holde seg evig unge. Etter et tidshopp møter vi Dan igjen som voksen alkoholiker, slik hans far var. Vi møter også unge Abra, hans telepatiske «brevvenn» som har en enda sterkere «shine» enn han selv. Det tar en stund før hovedhandlingen tar form, men dette skjer altså når nomadegruppen «The True Knot» oppdager Abra og hennes krefter.

Hanne «Tegnehanne» Sigbjørnsen – Jeg tror at hvis du går nok i dybden på en person så er alle ganske like på bunnen

Dan er spilt av Ewan McGregor, som desverre gjør en relativt forglemmelig figur i denne filmen, men han får heller ikke så mye å spille på. Karakteren er underutviklet og muligheter til å gi karakteren betydelig kjøtt på beina blir forsømt på uforklarlig vis. Kyliegh Curran gjør stort sett en solid jobb som Abra, og hun og McGregor har god kjemi. Det er imidlertid svenske Rebecca Ferguson som «Rose the Hat», lederen til «the True Knot», som imponerer i en rolle hvor hun både er forførende og skrekkinngytende, men uten å overspille.

Regissør Mike Flanagan er best kjent for The Haunting of Hill House, og i denne filmen imponerer han med skrekken nok en gang. Kubricks The Shining er ikonisk og gruende, men sjelden direkte skremmende, slik Stephen King-boken den er basert på er. Skurkene i Doctor Sleep, som lett kunne framstått som tåpelige i og med at de dreper ved å inhalere «shinen» som manifesterer seg som damp, blir både skumle og engasjerende gjennom Flanagans regi.

Filmen likner generelt lite på forgjengeren, og de nye elementene er på sitt eget vis både velutviklet og spennende. Det er flere stilistiske hyllester til The Shining, men Doctor Sleep prøver heldigvis for det meste ikke å imitere eller overgå Kubricks stil. Filmen finner raskt sin egen stil, og har noen visuelt svært slående sekvenser. Musikken av Newton Brothers (også kjent fra The Haunting of Hill House) støtter seg svært på forgjengeren, men finner likevel en god balanse. Det gjør imidlertid ikke filmen som helhet.

Debatt om chan-kulturen: – Ytringsfriheten er og forblir komplisert, og er noe vi må fortsette å diskutere. Konsekvensene av å ikke gjøre det kan være fatale.

Filmen er for lang, tempoet uheldig strukturert, og særlig finalen er spesielt overstrukket. I selve handlingen er det merkbart ujevn balanse mellom hyllest til originalen og den nye historien, og det blir til tider rotete. Et distraherende aspekt er også den svært detaljerte gjenskapelsen av Kubricks hotell, men med nye skuespillere for Jack og Wendy._The Shining_s ikoniske uttrykk stammer til dels fra de originale skuespillernes (Jack Nicholson og Shelley Duvall) egenartete utseende, og Jack uten Nicholsons maniske smil føles rett og slett feil.

Ambisjonen til Flanagan er beundringsverdig: Det er ingen lett oppgave han har påtatt seg. Det er smart av ham å begrense imitasjon av Kubricks stil til sporadiske shots og musikk, men ved å sende tankene tilbake til forgjengeren gir han dessverre filmen en aldri så liten identitetskrise. Det er hverken en Kubrick-film eller en Flanagan-film, men et forvirret vesen et sted imellom. Det er en god film begravet i denne forvirringen, men sterk skrekk, interessant visuell stil og engasjerende fiender svekkes av en filmfortid som ikke får hvile i fred.