Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Skjermene som skjermer oss fra andre image

Skjermene som skjermer oss fra andre

Hva serien Fleabag har lært meg om virkningene av å se mennesker inn i øynene i stedet for å snu meg mot en skjerm.

De siste 20 årene har vi sett en voksende trend med å la karakterer i TV-serier snakke direkte til kamera. Virkemiddelet er ofte brukt for å vise at karakteren som bryter denne fjerde veggen er annerledes enn de rundt seg, for eksempel den eneste normale i en verden av karikaturer. Jim fra The Office er et åpenbart eksempel på dette. Ellers har vi også Frank Underwood fra House of Cards: den eneste smarte i en verden av tomskaller. Det de har til felles er at kontakten med seerne separerer dem fra mengden og viser oss at de er spesielle for sin kontekst, eller i det minste at de selv tror de er det.

Serien Fleabag (2016-2019) snudde dette virkemiddelet på hodet. I stedet for å bruke bruddet av den fjerde veggen som et virkemiddel, er den konstruert rundt akkurat dette virkemiddelet. Serien handler om en kvinne i 20-årene som driver en kafé og prøver å navigere i et liv uten venner og med en vanskelig familie. Fleabag, som også er det nærmeste vi har til et navn på hovedkarakteren, snakker konstant inn i kamera for å gjøre narr av de rundt henne eller for å si hva hun egentlig tenker. Hun er vittig og man føler raskt en nærhet til figuren. Helt til man skjønner at hun skjuler noe for oss. Hennes konstante dialog med sine imaginære seere er et forsøk på å tviholde på en fasade som man etter hvert forstår at kun består av sprekker.

Fikk du med deg? Hanne Sigbjørnsen forteller om hvordan en uheldig start på studietiden ledet henne til å bli Tegnehanne.

Fleabag har kun to sesonger, og i den siste av disse skjer noe som vipper henne av pinnen: noen legger merke til at hun snakker inn i kamera. For første gang er det en person som ser hvor mye hun holder tilbake, en person som aktivt prøver å bli kjent med alle sidene av henne. Når hun blir avslørt på denne måten blir hun synlig ukomfortabel. Hun bruker tross alt all sin tid på å konstruere denne fasaden for det publikummet som kun eksisterer i hennes fantasi. Den har blitt en så sentral del av livet hennes at hun prioriterer å ta vare på det imaget over å pleie de ekte relasjonene hun har til menneskene rundt seg.

Det er her jeg begynte å tenke på mitt eget liv. Hver gang noe kjipt eller artig skjer i livet mitt pleier jeg å stoppe opp og spørre meg selv hvordan jeg kan gjøre dette om til en morsom historie for massene. Det mest ekstreme eksempelet på dette var da et bakepapir tok fyr inni ovnen, og min første reaksjon var å ta bilde av brannen på Snapchat i stedet for å slukke den. Slik konstruerer jeg meg mitt eget kamera å se oppgitt inn i, mine egne seere å hviske vittige ting til når jeg sitter rundt middagsbordet. Et kamera hvis linse fungerer som en vegg mot virkeligheten rundt meg. En solid mur av ironisk distanse som beskytter meg fra å la virkelige hendelser gå inn på meg. Alt blir omgjort til underholdning for et publikum.

Les også: Etter 40 år med rock, motorsag og vondt brennevin legger Vazelina Bilopphøggers arbeidshanskene på hylla.

Nøyaktig hvem dette publikummet er, er irrelevant både for meg og Fleabag. I likhet med meg, så vil hun egentlig dele disse observasjonene og blikkene med en ekte person, noen som kan gi noe tilbake. I mangel på en nær relasjon i livet sitt har hun konstruert kameraet. Linsa blir et substitutt for å dekke over en desperat ensomhet hun ikke vil vedkjenne seg. Effekten av å snakke inn i en mobilskjerm, ut i intet, er stort sett den samme. Selv om det kan ha seg at noen der ute responderer, endrer ikke det det faktumet at når man trykker «send» så har man ingen avsender i sikte. Man smiler til en tom skjerm. Man sender et livstegn ut i verden og håper at lyden av sin egen ytring kan bekrefte at man virkelig eksisterer.

Ifølge rapport etter rapport er studenter stort sett ensomme. Vår aldersgruppe er trolig også den med høyest skjermbruk. Hva er vel en snap om ikke en bønn om å bli sett? Hvert bilde man legger ut på Instagram er som å se inn i kameraet og be noen, hvem som helst, om å bekrefte at man fortsatt er der. Problemet er: blir man virkelig sett om det er via en skjerm via en skjerm? Er det som å snakke inn i veggen og late som om det er et kamera der? Nå tenker jeg på Fleabag hver gang jeg sender fellessnap, hver gang jeg legger ut en instastory. «Delt glede er dobbel glede» sier man paradoksalt nok, men jeg lurer på om denne delingen har sine grenser. En glede delt med det store intet blir vel litt som å dele tall på under null: man sitter igjen med mindre jo flere som står på den andre siden, og resultatet blir alltid negativt.

Kommentar: – Et forsvar av Ex on the Beach