Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article – Det vil alltid være én som mangler image

– Det vil alltid være én som mangler

For snart fire år siden forandret Tores liv seg for alltid. Han håper åpenhet i samfunnet kan gjøre at færre opplever noe liknende.

På motsatt side av et lite rundt bord, på en liten kafe, sitter Tore Hongshagen Kristoffersen (23). Vinterklær henger over stolryggen og hendene varmer seg rundt kaffekoppen. Historien hans begynner som mange andres.

Han vokste opp i en liten bygd på Inderøy sammen med familien, som bestod av Tore, storebroren og foreldrene. Han var lidenskapelig opptatt av fotball, og drømmen var å bli proff. De var en helt vanlig familie på fire, med vanlige interesser, hverdagslige liv og tette bånd. Høsten 2015 skulle vise seg å bli et vendepunkt.

Tore fant ut at økonomistudiet han hadde begynt på, ikke var noe for ham. Han avbrøt studiene og flyttet tilbake til foreldrene for å finne ut av ting over jul. Han beskriver dagene hjemme som helt hverdagslige. En spesiell hendelse rett før jul snur opp ned på familietilværelsen: Tores mor tar sitt eget liv.

Et sjokk for alle

Førjulstiden forbindes med jule-stemning, henting av juletre, forbere-delser av julemiddag og handling av gaver. Nå gikk den med til planlegging og gjennomføring av morens bisettelse.

– Det var en veldig spesiell jul det året. Jula kommer nok aldri til å bli den samme igjen, sier Tore.

Fire år etter hendelsen bor han med samboeren i en leilighet i Trondheim. Han er på sitt fjerde år på lektorstudiet, og er om et og et halvt år ferdig utdannet lektor i nordisk språk og kroppsøving.

[ image ]
Foto: Torstein Olav Eriksen
ÅPEN: For Tore har det vært viktig å være åpen om det han har opplevd, og han håper det fører til at andre synes det er lettere å snakke om vanskelige ting.

For å skape åpenhet rundt temaet, ønsker han å fortelle sin historie. En historie om tap, psykisk helse og det å leve videre uten en av de viktigste personene i livet sitt. Aller viktigst, en historie om hvor nødvendig det er å tørre å snakke om at ting er vanskelig.

Tores mor fortalte ikke noen om hvordan hun hadde det. Derfor kom valget hennes ikke bare som et sjokk for familien, men også for alle kollegene, vennene og bekjentskapene fra et rikt og engasjert liv.

– Når man hører at noen har begått selvmord, tenker man automatisk at personen har vært psykisk syk. Jeg fikk det ikke til å stemme, for min mamma framsto som veldig psykisk frisk, sier Tore.

Han påpeker at man aldri er forberedt på en slik beskjed, men at morens valg kom helt ut av det blå for de rundt.

– Fordi det i utgangspunktet ikke var en psykisk lidelse eller diagnose inne i bildet, kom det kanskje spesielt som et sjokk.

Mange spørsmål

Selv i ettertid kan de ikke se noe ved oppførselen hennes som kunne gi dem et varsel om valget som skulle prege familien for alltid.

– Man kunne ikke sette fingeren på noe og si at det var et varseltegn. Men det er jo ofte sånn at man holder tøffe ting inni seg og bærer på det alene. Da er det vanskelig for andre å forstå når det plutselig smeller.

Han forteller at hans første tanke var at det måtte være gjort en feil, for beskjeden han fikk kunne ikke stemme. Moren hans, som han kjente bedre enn noen andre i hele verden, kunne ikke ha avsluttet sitt eget liv.

– Det er et helt uvirkelig kaos i hodet, og jeg måtte nesten klype meg selv i armen for å forstå hva som ble sagt. Den neste tanken min var: Nå går det ikke. Dette går ikke. Da beskjeden først sank inn, forteller han at det føltes katastrofalt.

– Den eneste måten å beskrive det på er som å bli kastet ut fra en fjellklippe, for at noen så tar tak i deg, holder deg stille i lufta litt og så slipper deg igjen. Man tror oppriktig at man nesten er i ferd med å dø.

I ettertid tenkte han mye på hva som drev henne til å ta et så skjebnesvangert valg.

– Spørsmålene kom når man ble innhentet av hverdagen og man fikk summet seg litt. Da begynte jeg å tenke på hva som var årsaken, og om det var noe jeg kunne gjort annerledes for å forandre det som skjedde.

I løpet av de siste fire årene har han jobbet med å legge fra seg nettopp de tankene, og heller fokusere på de gode minnene fra tiden de hadde sammen.

– Jeg har lagt vekk spørsmålet om hvorfor, for det er for vanskelig å forstå. Slike spørsmål er ikke produktive i det lange løp, men sett i ettertid, har de vært en viktig del av sorgarbeidet.

Derfor prøver han heller å fokusere på de gode minnene.

– Heldigvis er det jo mange av dem.

[ image ]
Foto: Torstein Olav Eriksen
"KATASTROFALT: Å få beskjed om morens selvmord føltes så katastrofalt at han oppriktig trodde han skulle dø. "

Viktig å være åpen

Det vanskeligste å håndtere i ettertid, har vært å innse at de alltid kommer til å være ett familiemedlem mindre.

– En viktig person mangler i livet mitt. Nå har jeg én forelder jeg kan løse problemer og oppleve gleder med. Jula blir nok aldri den samme, og ikke sommeren, høsten eller våren heller. Det kommer alltid til å være en person som mangler, og det tenker jeg mye på.

På tribunen var hun alltid engasjert og en av dem som heiet høyest under fotballkampene. Når det oppsto problemer gikk han til henne for å få råd og forslag til løsninger.

Forholdet dem imellom var så bra som det går an å få det. Han forteller at føler på savnet daglig.

– Jeg savner å fortelle henne om både små og store ting. Å kunne dele gleder og gode beskjeder. På en måte er det jo litt fint at det er da savnet melder seg mest, for det betyr at jeg vet at hun ville vært stolt og glad på mine vegne.

Tore tror ikke det er like mye stigma rundt psykisk helse og selvmord som før, men at vi fortsatt har en vei å gå.

– Jeg føler vi har kommet et godt stykke på vei, heldigvis. Det er mer åpenhet rundt de vanskelige følelsene folk kjenner på enn før. Likevel er det fortsatt mye tabu rundt det.

For Tore var det viktig å være åpen.

– Det jeg har opplevd har lært meg en hel del om psykisk helse og selvmord. Det å dele min erfaring og de følelsene jeg har sittet igjen med, tror jeg har vært viktig. Han kremter litt før han fortsetter.

– Både for min egen del, men også fordi det kanskje kan være med på å lære andre om psykisk helse. Kanskje det til og med kan gjøre det lettere for folk å både snakke om og forstå.

Åpenheten hans har skapt ringvirkninger blant hans nærmeste.

– I min indre krets har det blitt spillerom for tyngre ting også. Det er rom for å stoppe opp og si ifra hvis vi trenger litt hjelp.

For ham innebærer det at man må tørre å stille litt vanskelige spørsmål.

– Det er ingen som dør av et litt personlig spørsmål, og man må tåle å bry seg og spørre litt uten å føle at man tråkker innenfor en grense. Man må bry seg om det som ikke er godt i en relasjon også. Det er viktig å ta seg tid til det som skurrer.

Les også: – Har nesten blitt en trend å si «jeg er så deprimert i dag»

Rom for tyngre ting

Verdensdagen for psykisk helse i år hadde Gi tid som tema. Tore synes det er viktig å tenke på det i hverdagen.

– Å gi og bli gitt tid, betyr alt i verden. Både at man gir seg selv tid og at andre gir deg tid. Ofte har man kanskje tanker i hodet som tar lang tid å løse selv. Hvorfor ikke prikke kompisen eller samboeren på skuldra – eller ta en telefon hjem?

Han kikker litt ut i lufta før han fortsetter.

– Når man prater om det, tar det plutselig kanskje to minutter å finne en løsning, istedenfor å sitte og kverne på det i en evighet. Det må være lov å si at ting ikke er så greit akkurat nå.

Han påpeker også at psykisk helse er noe som bare blir mer og mer aktuelt.

– Vi lever i et samfunn der det handler om å mestre alt og til tider også om å være god, og aller helst best. Dette fører fort til skuffelse, da livet slettes ikke bare handler om følelsen av mestring.

[ image ]
Foto: Torstein Olav Eriksen
TID: Han forteller at det å gi og bli gitt tid har vært viktig. - Det betyr alt i verden.

Han forklarer at det selvsagt skal være lov å dyrke gode følelser, men at det også må gjøres rom for tyngre ting.

– Det å ha muligheten til å prate om ting man opplever som vanskelig eller ikke like suksessfullt, er noe man også burde vie like stor plass.

Her tror han sosiale medier gjør ting vanskeligere.

– Stort sett deler vi ting vi er komfortable med, og det kan på mange måter være med på å fremme tanker om at god psykisk helse handler om å ha det bra til alle tider.

Han stopper litt opp og leter etter de rette ordene.

– Selvfølgelig er det vanskelig å dele tunge ting på sosiale medier, og det er kanskje ikke riktig arena å dele slikt på heller.

Han tror imidlertid det er viktig å logge av statusjag og ønske om hundre prosent positivitet på sosiale medier.

– Vi må vedkjenne oss at livet er en berg- og dalbane.

Han påpeker at mange setter et likhetstegn mellom psykisk helse og psykiske lidelser, men at det ikke er sannheten.

– Psykisk helse er noe vi alle har, hver eneste dag. Alt man opplever i løpet av et liv, legges sammen, og resultatet av det er den psykiske helsa vår.

Han understreker at det å føle at ting er dritt en dag, ikke automatisk fører til et selvmord, selv om en endring i livet kan være en utløsende årsak.

– Det er noe med at summen av alle opplevelser og tanker kan føre til at man tar et så drastisk valg. Derfor er det viktig å prøve å være åpen om det før det går så langt.