Hvor ble det av BH-løse kvinner og gråtende menn

Hvorfor følger vi så ukritisk den etablerte veien uten å ha vurdert om den er tilrettelagt oss?

Tekst: Susanne Moe, tidligere student

Hvem har pålagt kvinner å bruke BH, sminke, smykker, høye hæler og åbarbere seg? Gjør vi det fordi vi liker det, for vår egen del, eller fordi vi føler vi bør, og forsøker å oppfylle et uoppnåelig kvinneideal? Det har nådd det stadiet at samfunnet bygger opp under ideen om at kvinner har spesielle evner innen rengjøring, husholdning, orden og familie – hvordan i alle dager har vi kommet fram til det?

Og hvem har sagt at menn ikke skal klemme, gråte eller vise følelser? At om du ikke liker sport, raske biler og actionfilmer, og kan ta 100 kg i benkpress er du ikke ordentlig mann? At “idealmannen’’ har testosteron til 100 prosent, sexlyst døgnet rundt og muskler som tilsier et stramt treningsregime?

Hvor kommer disse stemmene fra? Hvem forsøker vi å tilfredsstille? Hvem har ‘’tatt fra oss’’ makta og friheten til å velge og skape våre egne liv?

Les også: Vår musikkredaksjon oppsummerer musikkåret: Her er de 20 beste albumene

På bakgrunn av disse tankene, samt ei bok av feminist og forfatter Noemi Casquet, befant jeg meg nylig på et seminar om seksualitet, erotikk og psykisk helse. Mange fagfolk var til stede og skapte åpenhet rundt sex, kropp og følelser – emner som ofte er tabubelagt. Personlig var det en stor utfordring bare å møte opp, ettersom det helt ærlig var ganske utenfor min komfortsone, og en helt ny, vill, og samtidig lærerik opplevelse.

Høydepunktet for min del var Casquets foredrag, forfatter av den populære og kontroversielle boka Mala Mujer, som betyr «slemme pike» på norsk. Hun tar opp emner som feminisme, seksualitet, og hvordan vi kvinner og menn bør frigjøre oss fra kapitalismen som styrer samfunnet med stødig jernhånd. Hun oppfordrer oss til å bryte med «det etablerte» i samfunnet og til å stille spørsmål ved våre tanker og handlinger. Dette kan komme som et sjokk for mange – altså at en skjult overmakt, brutalt sagt, styrer livene våre.

Hun påpeker at hele vårt miljø er fylt med stimuli som får oss til å ønske det uoppnåelige. Stemmene er overalt rundt oss. Fraser vi har akseptert og internalisert, gjort til sannhet ved kontinuerlig repetisjon og affirmasjon uten kritisk overblikk. De er innvevd i vår kultur og omgir oss daglig, via reklame, media, influensere, venner, skole, arbeid – ja lista er endeløs.

Vi kan derimot ikke peke ut et enkeltmenneske som syndebukk for disse idealene vi så fælt streber etter å innfri. Heksebrenninga er for lengst over, og det er på tide å bli bevisst kapitalismens ånd. Kapitalismen har en hegemonisk stilling i vårt samfunn, for når majoriteten tenker likt, er det mest lønnsomt. Når menneskets ønsker, drømmer og behov settes i system, gjør det oss svært lette å manipulere.

Hvis alle identifiserer et godt, suksessfullt, og lykkelig liv på samme måte, har vi like mål og ønsker de samme materialistiske tingene som forfølges i kapitalismen.

Og hvor synd er det ikke å være en del av denne selvdestruerende ideologien, denne evigvarende onde spiralen? Den har «utdannet» (hjernevasket) hele samfunnet til å tro at «sånn må det være», at dette er det eneste som blir sosialt akseptert. Utfyller du mot all formodning ikke kriteriene for hva som forventes av deg på hvert respektivt stadium i livet, blir du fort den utstøtte raringen som går sin egen vei. Og sosial isolasjon er menneskets største frykt, et urgammelt instinkt. Vi er tross alt flokkdyr.

Men fortvil ikke folkens! Ingen har tatt fra oss makta, den ligger fortsatt i våre hender. Vi må bare bli den bevisst og ta eierskap til både den og våre egne liv. For det er nettopp det det er, våre liv. Altså er vi ansvarlig for egen lykke, skjebne og utforming av vår livsvei.

De fleste følger den alminnelige ruta: Ta utdanning, skaffe seg trygg arbeidsplass, finne livspartner, hus med hvitt stakittgjerde, få barn og dø. Gud vet hvor mange før oss som har gått denne løypa – uten å stille seg spørsmålet om det er riktig for dem! De gjør det fordi «det er normalt», fordi det ses som det mest fornuftige valget, eller fordi det er det som forventes av dem.

Men er det virkelig så fornuftig, hvis du ikke selv har tatt stilling til om løypa passer deg?

Kommentar: Hold kjeft og god natt

Det finnes ingen «riktig» eller «gal» vei. Den eneste gale veien du tar, er om du passivt lar deg påvirke av alle de kraftige stemmene rundt deg i innflytelsesrike kanaler og folk som «bare vil deg vel». Dersom den omtalte konvensjonelle veien funker for deg, flott! Men, jeg ber deg ydmykt: Vær bevisst livsvalgene du tar. Gjør det for din egen del, og ikke for å innfri andres forventninger til deg. Livet blir trist hvis du lever det for andre, basert på «hva andre tror er rett for deg». Hvem er de som kan fortelle deg det? Det er jo du som kjenner deg selv best!

Til slutt en felles oppfordring: Om du bruker BH eller ei er et fett for meg, det vesentlige er at ditt valg passer deg. Følg hjertet ditt framfor reklameplakatene.

Peace out!

Powered by Labrador CMS