Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Lavmælt, personlig og gripende fra Lindstrøm image

Lavmælt, personlig og gripende fra Lindstrøm

Har du kjøpt alle julegavene ennå? Dette er gaven til bokelskeren som trenger noe å reflektere over i romjula.

Merethe Lindstrøm, Fuglenes anatomi. Forlaget Oktober, 2019. 190 sider.

I romanen Fuglenes anatomi utforsker Merethe Lindstrøm eksistensielle spørsmål om relasjoner, depresjon og om det å skrive. Det blir likevel ikke tungt, men gripende. Boka er lavmælt, intim og utforskende, men samtidig lysende og fengslende. Merethe Lindstrøms Fuglenes anatomi er en strålende og betagende roman, som befester henne som en av våre største samtidsforfattere.

Les også: Dora er god som gull.

I romanen møter vi en navnløs forteller, som i likhet med forfatteren selv er en norsk kvinnelig forfatter født på 1960-tallet, nå bosatt i England. Hovedpersonen har nylig flyttet inn i et opppussingsobjekt med mannen Sirke.

Samboerskapet går på tverke. Sirke drikker, fortelleren tenker og ingen snakker noe særlig. Hun sitter i den lille landsbyen og tenker på familieliv, fugler, Descartes, på sin selvdestruktive datter, sin distanserte mor, sin alkoholiserte mann og på Tom. Unggutten Tom er blitt leid inn for å hjelpe til med oppussinga.

Fortelleren får det for seg at hun må få bygget en voliere, et fuglehus. Tom snakker like lite som de andre, men for hovedpersonen blir Tom et blankt ark, der hun forestiller seg at hun kan skrive inn sin savn og sine lengsler.

Les også: Engasjerte trøndere tok imot Norges nasjonalmaleri.

Merethe Lindstrøm har gitt ut bøker jevnlig siden 80-tallet. Hun har skrevet mange gode novellesamlinger, en sjanger som dessverre ofte blir forbigått til fordel for romanene. Lindstrøm har også gitt ut flere romaner, inkludert Dager i stillhetens historie, som vant henne Nordisk råds litteraturpris i 2012.

Fuglenes anatomi er gjenkjennelig Lindstrøm fra første side. Boka er lettlest, men krever likevel tid. Språket er stillferdig, men megetsigende og utforskende. Det er mye å kjenne på og tenke på når man leser Lindstrøm, og mange underkommuniserte detaljer som er lette å overse.

Romanen er en strøm av assosiasjoner, som flyter mellom hverdag, fortid, grublerier og fantasi. Handlingsforløpet er hverdagslig, men i Lindstrøms penn stikker det dypt. Flere ganger tok jeg meg selv i å gispe etter pusten, grepet av det nære, såre og personlige. Setningene er utforskende og vi hopper uannonsert i tid og rom. Allikevel er det sømløst gjennomført,

Gjennom flere anekdoter blir vi også kjent med de andre i landsbyen, og med filosofen René Descartes. For Descartes var «jeg tenker, altså er jeg» et logisk bevis, men for jeg-personen blir setningen sentrum for eksistensiell tvil. Fortelleren skriver på leting etter en ordløs forklaring på tilværelsen. Dette er en av Lindstrøms sterkeste sider som forfatter, å lede leseren i retning det som ligger bak tankene og ordene.

Les også: Lutefisk-dystopi fra Sorokin.

Når noen sier «norsk samtidslitteratur» er det Merethe Lindstrøm jeg tenker på. I sin sjanger er det ingen som kan måle seg med henne, noe hun bekrefter i Fuglenes anatomi. Det er betagende velskrevet. Boka er kort, men krever tid og tilstedeværelse. Det er befriende i vår distraherte samtid. Denne boka burde ligge under mange trær i år. Gi den til en venn, til et familiemedlem eller til deg selv.