Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article La piten være for alle! image

La piten være for alle!

Mosh-kulturen kan variere mellom sjangre, men de samme normene må gjelde for alle.

Jeg husker ikke mitt aller første møte med mosh-piten. Det kan det være mange grunner til: alkohol, eller kanskje det faktum at veldig mange piter er like, slik at minnene glir over i hverandre. Det var i hvert fall ikke fordi jeg slo hodet. I starten av min karriere som konsertgjenger var jeg fascinert over hvor høflige folk er når de hopper brutalt inn i hverandre når musikken tar av. De skumleste og største metallfolka man kan tenke seg var kjappe med å dra meg opp igjen om jeg falt. Men jeg er kanskje veldig heldig med min erfaring.

Moshingen oppstod i hardcore punk-scenen i California rundt 1980-tallet, og er i følge Wikipedia en dansestil hvor deltakerne dytter seg selv inn i hverandre i området i midten foran scenen - også kalt «the pit». Den spredte seg til flere rockesjangre hvor denne typen aggressiv dansing passet. Etter fire tiår med utvikling av sosiale normer er ikke piten nødvendigvis et farlig sted å være. Joda, man leser dessverre en sjelden gang om dødsfall, men jevnt over er det en artig greie.

Beastie Boys har fått mye av æren for å introdusere mosh-pits til hiphop-verden. De var imidlertid ikke alene. Onyx sin hitlåt «Slam» fra 1993 har også bidratt mye til populariseringen av mosh-pits i sjangeren, ettersom låta refererer til «slam dancing». Likevel var ikke fenomenet et fast innslag på den harde hiphop-scenen før ved starten av 2010-tallet, skal vi tro ok troverdige kilder på internett.

Les også: Her er vårprogrammet til Samfundet!

Den anarkistiske vibben punk var kjent for er nå å finne hos mange rappere, men moshingen har ikke vært til stede i denne kulturen lenge. Fokuset på å la seg rive med er like mye til stede i begge scener, men normene på hiphop-scenen er ikke etablert på samme måte enda, etter min erfaring. Her virker det oftere som man er overlatt til seg selv, og om man tryner må man komme seg opp igjen på egenhånd. Jeg sier ikke at dette alltid er tilfellet, men man kan heller ikke regne med å bli reddet.

Å endre en kultur er mer enn jeg kan gjøre alene. Derfor kommer jeg heller med en generell oppfordring à la noe vi hørte i barnehagen: La alle som vil få være med og pass på hverandre! Moshing er gøy, og det blir enda mor­sommere når man blir dratt opp igjen når man tryner. Uavhengig av artist, låt og sjanger blir konserten mye bedre om den ikke må avbrytes fordi noen sendes på legevakta.