Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article Maskinen Team Me image

Maskinen Team Me

TRONDHEIM CALLING: Fredagens headliner på Byscenen kunne spille på både gammelt og nytt materiale, men det var nostalgien som vant til slutt.

Når Team Me setter i gang kveldens siste konsert på Byscenen i Trondheim, er det foran et relativt stappfullt lokale, og med en god blanding av mennesker. Det er kanskje flest av de tidlig i 30-årene som hadde Team Me som soundtrack til studietiden, men alt fra boomers til generasjon Z var å se foran scenen.

Åpningslåta for kvelden er også åpningslåta fra deres andre album Blind As Night. Det er noe massivt ved det, når det går fra lavmælt murring i salen til fullskala Team Me på et øyeblikk. Bandet er like energiske som man husker de fra før de gikk i dvale, og høres minst like bra ut.

Team Me følger opp med «Show Me», og man blir minnet på hvor gode låtskrivere Team Me kan være når alt stemmer. At frontmann Marius Drogsås Hagen er en scenevant person er det også lite tvil om, ettersom han følger alle kutymer for slike anledninger: «Har dere det bra?» spør han et entusiastisk publikum, og får tilbake «ELVERUUM!» som svar fra en ivrig publikumer man må anta også kommer fra Elverum.

«The Future In Your Eyes» og «Does Anyone Know How To Get To The Heart Of This» er to av tre singler de slapp i 2019, og de kommer også etter hverandre i settet. Det er litt slik med dette bandet at når låtene er bra, så er det en maktdemonstrasjon. Men når låtene er gjennomsnittlige, føles det som at det store lydbildet prøver å skjule en låt som ikke når helt opp, og det er dette som er tilfellet for disse to sistnevnte.

Når resten av settet består av «Fool», «Faker» og «With My Hands Covering Both of My Eyes I Am Too Scared To Have a Look at You Now» blir det en ekstra tøff sammenligning, og det er nostalgien som for alvor vinner publikum. Sistnevnte låt er avslutningsnummeret, og det tar virkelig av i salen. Team Me filmer og tar bilder med telefonene sine idet synthene droner låten ut, og ropene om mer varer til arrangørene setter på det-var-det-musikken.

Team Me kan aldri avskrives. Selv om de nye singlene ikke nødvendigvis når opp til fordums storhet, så er det et imponerende maskineri man er vitne til. Sjelden har jeg sett et band med så mange medlemmer der ingen egentlig er overflødige.

Siden den fremre rekken på scenen får mye av oppmerksomheten live, vil jeg avslutningsvis benytte muligheten til å fremheve den bakre rekken til Team Me i kveld. Simen Sandbæk Skari, som opererer fire synther som tilsammen danner mye av grunnlaget i lydbildet, er nok en sånn person alle vil ha i bandet sitt. Og de to trommisene er så samspilte at det man aldri tenker over at de er to – bortsett fra at det både låter og ser omtrent dobbelt så bra som én.