Samtalen om psykisk helse må endres

Å forebygge psykiske helseplager blant studenter er ikke bare Sit, frivilligheten eller kommunen sitt ansvar, det er alles.

Tekst: Maria Helene Johansen, permittert student

Like før jul, og nå videre inn i det nye året, med nyeste utgave av Under Dusken, går debatten om psykisk helse varm. Er ansvaret kommunens eller studentenes? Er det frivilligheten som er redningen? Hvor syk eller frisk skal man være for de ulike tilbudene? Spørsmålene er mange, og det samme er svarene. Allikevel er det ingen som vektlegger at vi, som enkeltindivider, også har et ansvar.

Jeg har siden dag en på NTNU vært aktiv. Jeg deltok på alle arrangementer i faddertiden, ble med på Samfundet, UKA, i linjeforeningskoret og linjeforeningsrevyen. Jeg hadde daglig noen å lese med, og møtte på nesten alle forelesninger. Ferier tilbrakte jeg med venner og familie. Jeg fikk meg etterhvert en deltidsjobb for å få alt til å gå opp, men fant til min store forbauselse ut at det til tross for hva det kan se ut som, ikke blir delt ut flere timer i døgnet til dem som trenger det. Før eksamenene mine 3. semester var det ikke mer krefter igjen. Jeg traff den berømte veggen.

Les også: Høy terskel hos Sit

I fjor våres begynte jeg å søke om hjelp, for av alle ting jeg ikke hadde tid til, var definitivt å være syk en av dem. Jeg var hos både privat psykolog og fastlegen mens jeg stod på venteliste hos Sit. Jeg endte med å ta et permisjonsår fra studiet. Allikevel føler jeg meg bortkommen, og er bekymret for det kommende semesteret, da jeg etter planen skal tilbake på skolebenken.

Med denne lille historien vil jeg frem til at frivilligheten, kommunen og Sit som organisasjoner ikke kan løse dette på egenhånd, eller sammen. De har tross alt stilt opp bra for meg, men allikevel sitter jeg engstelig tilbake. Derimot tror jeg at vi som enkeltmennesker kan gjøre en betydelig forskjell på de arenaene vi er til stede.

Fikk du med deg: For syk for Sit eller for frisk for kommunen?

Hva om sekretæren hos Sit psykososial nevnte at Sit råd hadde et lavterskel en-til-en samtaletilbud? Hva om vennene i frivilligheten ikke applauderte alle de som stadig klager over for mye arbeid, og gleder seg til å drikke vekk stresset på Samfundet eller Kjelleren fredag og lørdag kveld? Hva om alle fastleger snudde stolen og spurte om det var noe annet enn bare den forkjølelsen som plaget deg for tiden? Og hva om NTNU, som utdanningsorganisasjon, viste at de brydde seg om livskvaliteten til studentene sine, og ikke bare hvorvidt vi kommer oss gjennom studieløpet? Ville vi hatt det bedre da?

Endringen kan starte med deg. Du kan spørre hun som fortalte deg beskjedent om psykologtimen hun skal på i ettermiddag om hun vil ta en kopp kaffe og bare snakke. Du kan tilby den stressa kompisen din å dra innom festen på fredag, ta kun et par øl, for så å lese sammen på lørdag. Du kan foreslå å bli med på venteværelset til Sit råd, slik at nervene for å snakke med en fremmed ikke skal ta overhånd. Har du tid kan du til og med foreslå å gå gjennom koken du ellers bare ville gitt til venninna di, slik at dere begge lærer. Du kan stille spørsmålet «Hvordan går det egentlig med deg?», og du kan svare ærlig når du får det. Samfunnet må endres, men det starter faktisk med deg og meg. Det er vårt ansvar, og det burde vi ikke fraskrive oss. Strekk ut en hånd.

Powered by Labrador CMS