Dagdrømmer tilbake til diktaturtida

Marit O. Kaldhols nyeste bok handler sår som aldri gror, arrene etter diktatur og tomrommet etter de som forsvant

Publisert Sist oppdatert

I Ta først på di eiga maske blir vi kjent med Rut. Hun sitter i et fly på vei til Chile, for å finne ut hva som skjedde med Luis. De to var kjærester i ti år før han dro hjem til Chile, hvor han også forsvant. Pinochets diktatur falt for 30 år siden, men i Kaldhols penn er temaet aktuelt og levende.

Rut møtte Luis første gang en høstdag på Torgallmenningen i 1979. Hun forelsket og fortapte seg i ham, han ga livet innhold og mening. Luis hadde kunnskap, engasjement og lidenskap – med hodet fullt av det Chile som døde med president Salvador Allende og protestsangeren Victor Jara. Da Pinochet-regimet begynte å vakle på slutten av 1980-tallet dro Luis hjem, for å knuse diktaturet og gjenreise et demokratisk Chile. Kjærligheten til Chile var sterkere enn kjærligheten til Rut.

Rut har levd et helt liv siden. Nåtida hennes sirkler rundt den voksne datteren Rakel, men tankene trekkes tilbake til tida med Luis. Da han forsvant etterlot han seg et tomrom. Framme i Chile tenker Rut stadig mer på datteren hjemme i Norge.

En bok om diktaturet i Chile høres ut som noe fra sekstiåtternes gullalder, men den føles ikke datert. Kaldhol minner oss på hvor skjøre demokratier er, i en tid der de er under press verden over. Hun minner oss på hvor viktig det er at vi snakker om nasjonale traumer. Siden diktaturet falt i 1990 har chilenerne forsøkt å glemme, men den fortiede fortida har blitt et sår som aldri gror. Det er en viktig lærdom her i Norge, der vi fortsatt sliter med å snakke om 22. juli. Kaldhol forteller oss også at flyktninger er folk, noen vi kan leve i fellesskap med.

Handlinga hopper sporadisk mellom ulike perioder i Ruts liv. Hun slites mellom fortida med Luis og nåtida med Rakel. Rut strømmer over av kjærlighet og omsorg – mer enn Luis kunne ta imot og mer enn datteren kan romme. Rut har alltid vært der mer for sine nærmeste enn for seg selv, og ensomheten river i livet hennes.

Boka er bygget opp av korte setninger. Punktumene kommer ikke som pauser, men som bråstopp i tankestrømmene. Det gjør boka tung, men understreker det sentrale – vi sitter fast. Som Chile etter diktaturet, som Rut etter Luis.

Ta først på di eiga maske er rørende og vond. Den krever mye av leseren, men gir mer igjen. Det er befriende å lese god samtidslitteratur med politisk brodd. Kaldhol balanserer hårfint mellom fortid og nåtid, mellom det politiske og det personlige. Hun gjør flyktninger til medmennesker og minner oss på at demokratiet er skjørt. Hun ber oss behandle nasjonale traumer, så vel som våre egne sår.

Powered by Labrador CMS