Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article En pen, men laber skrekkfilm image

En pen, men laber skrekkfilm

Color out of Space er en kosmisk skrekkfilm som er visuelt estetisk, men treffer ikke helt som skrekkfilm.

Regissør: Richard Stanley
Spilletid: 111 min

Handlingen av Color out of Space finner sted på en bortgjemt gård i den fiksjonelle byen Arkham hvor familien Gardner prøver å tilvenne seg livet borte fra storbyen. Når en meteoritt krasjlander i hagen deres en natt blir livene deres snudd på hodet – alt rundt dem blir sakte infisert av en utenomjordisk farge. Filmen er basert på H. P. Lovecrafts verk ved samme navn og er Richard Stanleys første spillefilm siden han fikk sparken fra The Island of Dr. Moreau i 1996.

Color out of Space krysser av mange bokser når det kommer til klisjeer i skrekkfilm: Et barn som ser ting ingen andre kan se, kroppslig skrekk og jumpscares. Flere scener lider også av for lang oppbygning før noe skjer, noe som flere ganger fører til at filmen blir forutsigbar. I tillegg føles skrekkelementene i filmen til tider billig og får et b-film preg som gjør at filmen ikke treffer like bra.

LES OGSÅ: The Farewell på Kosmorama

Filmen har likevel også flere positive sider ved seg. Kinematografien er ofte veldig pen å se på, hvor blant annet åpningsscenen står fram som et godt eksempel. Filmen har også mange gode scener med fokus på landskap og naturfenomener, som for eksempel lynnedslag som gjør seg spesielt godt på storskjermen og bryter godt opp mellom skrekkelementene i filmen. Temaet annerledeshet, noe som er veldig typisk for Lovecraft, gjør også at filmen er interessant å følge med på. Bruken av farge som en utenomjordisk kraft er et interessant konsept, og valgene som har blitt gjort for å bringe dette til storskjermen skiller seg ut fra resten av de mer klassiske effektene i filmen.

Nicolas Cage i hovedrollen som Nathan Gardner gir blandede følelser, men prestasjonen er i bunn og grunn ikke noe nytt fra Cage som skuespiller. Skuespilleren er morsom å se på og det virker som Cage har fått ganske frie tøyler på hvordan han velger å tolke hovedrollen. Dette fører til flere humoristiske avbrekk i filmen, men gjør også at det er vanskelig å ta ham seriøst. Flere av scenene hvor Nathan prøver å vise følelser eller skal ta et oppgjør med andre medlemmer av familien blir overdramatisert til den grad at det ender med latter gjennom den fullsatte salen istedenfor empati.