Nyheter
Kommentar
Leder
Debatt
Reportasje
Portrett
Forskning
Forbruker
Sport
Musikk
Kultur
Anmeldelse
Underholdning
UKA
ISFiT
Pstereo
Øyafestivalen
Festningen
Article En hyllest til trikken image

En hyllest til trikken

«Guds (Grå)kall(bane) fører våre arme sjeler mot frelse»
– Thomas Aquinas

Gråkallbanen i tall:

  • Turen frakter deg 235 meter opp, og minst like langt ned.
  • Det er bare 19 stopp, men uendelig mange om du velger å ikke gå av.
  • Både antallet og formen på Gråkallbanens tuneller er O
  • Trikken øker iblant den truede ekornbestanden langs sporet med ett eksemplar*
  • 13,7 milliarder. Så mange år tok det før banen ble fullført.

  • *om man teller med halve ekorn.

Bakken rister. Det samme gjør barnevognen ved siden av meg, til én mors skrekk og gru. En haug med heslige porselensfigurer klirrer i monteren hos nærmeste antikvar, og to-tre fotgjengere skynder seg redde over veien. Ristingen øker i styrke.

Den dype buldringen nærmer seg. En dueflokk letter forskremt, frenetisk flaksende for å unnslippe. Guttungen i barnevognen begynner å skrike, høyere og høyere. Et trillende tordenskrall stanser og stilner foran føttene mine. Jeg stiger på. Konduktøren nikker. Av alle radene i trikken velger jeg en langt framme, med ekstra god utsikt. Klokken er 07:05. Dette blir jævlig bra.

Les også: Linjeforeningene bruker Minecraft som møteplass

Byens beste institusjon

[ image ]
Foto: Syver Røinaas
Gråkallbanen kan friste med god utsikt.

Denne morgenen er det få passasjerer på Gråkallbanen. Foruten konduktøren er vi knapt et dusin, alle godt balsamert i vintertøy. Det er ikke så rart, siden dette er verdens nordligste trikk, og antakelig også den kaldeste. Men, innsiden er faktisk overraskende lun. St. Olavs gate, trikkens holdeplass i sentrum, er forøvrig noe så sjeldent som åpenlyst bortgjemt, for rett rundt hjørnet ligger Kongens gate K1 og K2, samt Prinsens like identiske tvillinger.

På tross av denne nærheten, lever nok noen av busspassasjerene der i total uvitenhet om at denne trikken og holdeplassen eksisterer. Noen av de mest nærsynte busspassasjerene vil kanskje leve et helt liv i byen – fra fødsel til koronavirus – uten å ense et eneste trikkespor. Disse arme sjelene må sannelig leve en bedrøvelig tilværelse. Jeg kjenner sikkert en og annen, uten å være klar over det selv. Der de står og fryser, har jeg likevel ingen sympati for dem. Gråkallbanen er byens beste institusjon, men kun for de innvidde. Idet jeg innser dette, begynner vognen omsider å bevege seg. Sayonara, suckers!

Fikk du med deg? AtB tilbyr nå refusjon på periodebilletter

Gratiskonsert

Etter en liten og begivenhetsløs loop setter trikken opp farten. Ved neste stopp skal ingen verken av eller på. Alle trafikklys er grønne. Selv moren med barnevognen smiler, selv om guttungen hennes har våknet. Ved siden av de stakkars bussene glir vi stødig vestover i Kongens gate — en filleristende affære av manglende asfalt, som nok har vært kilde til en del mistanker hos barnevernet de siste årene.

Idyllen kan ikke vare. På Skansen stasjon får guttungen i barnevognen selskap av en liten jente på 2-3 år. Noen har tydeligvis stått opp med feil bein. Hun gråter. Han skriker. De to barna hyler deretter om kapp i en slags kakofonisk kanon jeg ikke ante at menneskelige stemmebånd maktet å produsere. Det hele er ikke så rent lite imponerende. Publikum — elleve morgentrøtte pendlere pluss én forvirret journalist — lytter i stum ærefrykt. Dessverre forsvinner begge sangerne av trikken (og til en barnehage?) før noen rekker å gi dem en verdig applaus. Det var synd.

Les også: Klimadebatten er et samfunnsproblem [Debatt]

Lys lakserød

[ image ]
Foto: Syver Røinaas
En trikk i solnedgang/soloppgang.

Vi fortsetter i stillhet. Den er så herlig at jeg drømmer meg helt bort, og går glipp av et par-tre stopp. I denne roen glir vi faktisk helt opp til Belvedere stasjon, som forøvrig lever opp til navnet. Herfra ser man helt til Sverige. I alle fall nesten. Helikopterplattformen på taket av St. Olavs dukker opp i øyehøyde, men det er langt mer spennende ting å betrakte.

Trikkesporene fører oss nemlig rett gjennom boligfeltene, i en nærhet til husene som ikke er å oppdrive fra et bussfelt. Dermed gløtter jeg inn i stuevinduene til de tusen hjem. De fleste familiene spiser frokost; noen få søvngjengere går til sengs; noen gestikulerende ektepar ser ut som de desperat ønsker å skille seg eller myrde hverandre; andre igjen ser genuint lykkelige ut, selv såpass tidlig på morgenen. Som i en åpnet IKEA-katalog glir hundrevis av sofaer, lamper, senger og kjøkken forbi. Nordre Hoem stasjon dukker snart opp som et kuriøst innslag i sortimentet, og Søndre Hoem avslutter montasjen for godt.

Været er forresten pent, med gløtt av blå himmel. Jeg oppdager brått at skyene og innsiden av trikkevognen har nøyaktig samme rødfarge, med et ubestemmelig hint av rosa. Etter litt googling kan det konkluderes med at denne særegne delen av fargespekteret kalles «lys lakserød» på norsk. Snodig.

Flere studentnyheter fra UD: Campusutviklingen får færre midler enn forventet

Samlebånd

Rognheim stasjon – en latterlig moderne anordning i sort stål og led-lys – materialiserer seg. Et par langrennsski entrer synsfeltet mitt, for en kondomdresskledd gærning har steget på med skøyteskisko, raske briller og pulsklokke. Forbi oss suser en annen trikkevogn ned mot byen, stappfull av arbeidere.

På sett og vis er Gråkallbanen kun dette: et slags samlebånd som frakter dystre lønnstakere én vei og glade arbeidsledige den andre, for så å returnere alle i motsatt retning hver ettermiddag, mer eller mindre i samme humør. Denne samlebåndsmetaforen er nok forresten en overforenkling. Muligens også en grov en. Men la oss ikke dvele ved det. Vi skal oppover!

Les også: Fra Album til Deep Chill [Kommentar]

Metropolen Munkvoll

Munkvoll stasjon følger like etter, og vi blir stående i påvente av grønt lys. Her vandrer blikket. Et hvitt og übernorsk trehus med Coca Cola-persienner – Sicilias diametrale motsetning – bærer stolt tittelen «Palermo Restaurant og Pizzeria». Stasjonen er i tillegg omkranset av en rekke andre hjørnesteinsbedrifter, deriblant Pizzabakeren (som antakelig er en av Palermos arge konkurrenter) og Vigdal Begravelsesbyrå (som antakelig ikke er det).

Jeg gløtter deretter bort på Sporveismuseet, bort på de triste trikkene som står parkert der med fjesene klemt opp mot glasset, lengtende etter å flykte fra sitt lille mausoleum. Det hadde i grunn vært gøy å reise med en av disse gamle vognene en gang, kanskje til neste... Lyset blir omsider grønt, og tankerekken stanser. Trikken akselererer derimot brått, ivrig etter å komme seg unna. Følelsen er gjensidig.

Fikk du med deg? Koronaviruset får store konsekvenser for linjeforeningene

Siste stopp

[ image ]
Foto: Syver Røinaas
Bildet taler for seg selv.

Anonyme stasjoner med anonyme navn – Ferstad, Ugla, Kyvannet, Vestmarka – passerer i revy. Smilende eiendomsmeglere stirrer ned på meg fra trikkens reklametavler, jeg legger først merke til dem nå, like før siste stopp. Lian dukker opp, og vognen stanser. Dette var en fin tur. Ganske sikkert Trondheims fineste.

Mannen i kondomdress og raske briller har allerede hoppet ut av trikken og løpt til skogs. Lian Restaurant – en slags idyllisk krysning av Samfundet og Mummitroll-huset – ligger litt ovenfor stasjonen. Jeg går ut for å ta en nærmere titt på området, dog kun en kort en, for den ventende trikken er eneste vei hjem igjen fra denne sivilisasjonens utpost. Jeg biter meg merke i stasjonens navnetavle, som er latterlig primitiv sammenliknet med de foregående. Denne ser ut som den i all hast er laget med brennpenn for å rekke en eller annen tidsfrist i kunst og håndverk, noe som, for alt jeg vet, kanskje også er tilfellet. Alt trenger ikke være vakkert her i verden,jeg er enig i det. Men det går an å prøve.

Lei av korona? Karantene er ikke nødvendigvis en cockblock

Chartertur anno 1954

[ image ]
Foto: Syver Røinaas
Skinnende flater klare for fotografering.

På vei ned til sentrum har jeg vanvittig flaks. Mens jeg stresser fram og tilbake med kameraet for å få tatt et par bilder av trikken før den kjører, kommer det en medlidende konduktør bort og spør om jeg vil sitte på med en av de gamle trikkevognene. Om jeg vil!

Denne chartervognen blir visstnok brukt til å gi alle cruiseturistene et raskt overblikk over Trondheim, men for øyeblikket er den nesten helt tom. Interiøret fra 1954 er utsøkt, enhver forkrommet detalj gløder paradisisk i lyset. Treverket i skroget – for gulvet minner mistenkelig om det i en snekke eller yacht – er utvilsomt en nær slektning av teak. En rekke restaurerte reklameplakater pryder taket, dette er noe ganske annet enn eiendomsmeglerglisene. Med ett føles det som jeg befinner meg på en eller annen orientekspress i miniatyr, eller inni en av disse herlige små Märklin-modelltogene som trillet rundt og rundt i våre besteforeldres barndom.

Vi suser videre ned mot sentrum. Følelsen forblir. Verden virker liten. På tross av den litt for intense nostalgien er jeg overbevist om én ting. Dette – framfor enhver el-sparkesykkel eller metrobuss – er framtiden.

Denne trikketuren fant sted 29. februar.

Mer fra UD:

Underholdning for unntakstilstand

Slaget i Estenstadmarka

[ image ]
Foto: Syver Røinaas