– Jeg måtte holde meg unna mektige menn hvis jeg skulle finne min egen stemme

Vibeke Løkkeberg har vært en foregangskvinne i norsk filmbransje siden 60-tallet. Ifølge henne er det lite som har endret seg i bransjen de siste femti årene.

Tekst: Emilie Portås Anderssen, Tomine Barstad Solvang

Vibeke Løkkeberg:

  • Filmregissør, forfatter, skuespiller, modell.
  • Født i Bergen i 1945.
  • Aktuell i Johanne Kielland Servolls biografi: Vibeke Løkkeber - en kunstnerbiografi

Det er Kosmorama og vi kommer ut av kinosalen lettere oppskaket etter å ha sett Vibeke Løkkebergs dokumentar Gazas tårer. I dokumentaren følger vi tre barn som på hvert sitt vis blir rammet av bombingen på Gaza vinteren 2008/2009. Barneperspektivet er noe som gjentar seg i flere av Løkkebergs filmer og dokumentarer, blant annet i Løperjenten, Hud og Måker.

– Barneperspektivet er det ærligste perspektivet man kan ha for å fortelle noe som helst. Kontakten mellom det brutale og det uskyldige blir fremhevet på den måten, sier Løkkeberg.

Engasjementet for de marginaliserte er utvilsomt noe som har holdt henne gående som regissør. Hjemstedet Laksevåg ble bombet av de allierte under krigen, noe samfunnet i etterkant var sterkt preget av. Løkkeberg skrev boken Allierte om hendelsen.

– Boka ble politianmeldt, fordi folk var rasende på at det var våre venner, de allierte, som hadde bombet og drept. Bombingen kom ikke i historiebøkene og vi fikk ikke lov til å nevne det. Det er en underfortalt historie, min bror holdt også på å bli drept, forteller hun.

Bedre på kritikk enn Solstad

I biografien om Løkkeberg får vi innblikk i et virke som har vakt mye oppmerksomhet i norsk offentlighet, der Løkkeberg har vært gjenstand for mye diskusjon i media. Kritikk er derfor noe hun har lært seg å takle. Løkkeberg mener at det er viktig å styrke sin egen integritet slik at man kan takle utfordringer bedre. Hun pleier å bruke Dag Solstad som eksempel på hvordan man kanskje ikke burde håndtere kritikk.

– Som vi så ble han jo veldig rasende da noen pirket på boka hans (Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, journ.anm.). Han ble så sint, men det kommer jo bare av at han ikke er vant til å bli motsagt. Han har ikke hatt det sånn som meg, mener Løkkeberg.

Mye av Løkkebergs virke kommer fra et engasjement rundt det å bryte tabuer, med dokumentarer om abort og prostitusjon, samt psykisk helse i filmen Åpenbaringen. På 1970-tallet ble Kulturrådet kritisert for å gi disse verkene støtte.

– Abort var den første dokumentaren jeg lagde. Jeg mente kvinner skulle bestemme retten til abort, akkurat slik som de kjemper for i dag, sier Løkkeberg.

I år har også Kulturrådet fått kritikk for å gi støtte til kunstnere som produserer verk rundt blant annet menstruasjon.

– Det er fortsatt et tabu. Makten er interessert i makt, de er ikke interessert i at man opponerer mot den kulturen i landet som de ønsker seg – den som er greiest for dem å takle. De synes dette er uvesentligheter, akkurat slik som de synes kvinners liv er uvesentlig, sier Løkkeberg.

Mer fra magasinet: Crispin Glover Records har hatt et hjerte for vinyl i 15 år

Viktigheten av metoo

Dagen vi prater på telefon, er dagen før 8. mars. Løkkeberg var invitert for å holde festtale, men ble dessverre syk. Det blir derfor naturlig å spørre hva slags forhold Løkkeberg har til kvinnedagen:

– Det må jo bety noe for alle, det er en veldig viktig dag. Det betyr mye å bli invitert opp til Trøndelag, for det er virkelig noen flotte folk vi har der oppe på Kvinnehuset.

Samtalen vår leder videre inn på temaene metoo og filmbransjen. Løkkeberg savner et norsk fokus i debatten rundt metoo i dag, og mener media henviser for mye til amerikansk kontekst.

– Jeg har lagt merke til at populærpressen stadig henviser til disse berømte amerikanske skuespillerinnene som har opprettet sak mot Weinstein. Det er en veldig viktig sak, men det som er interessant er å se at folk er mer interessert i den saken enn hva som skjer på hjemmefronten, sier hun.

Løkkeberg mener at fokuset på metoo i Norge var mer aktuelt å skrive om for noen år siden, og at det er synd det har fått mindre og mindre fokus. Metoo var viktig på grunn av hva bevegelsen markerte, mener Løkkeberg.

– Det er første gangen kvinner har fått en stemme og blitt hørt på dette i vår tid, sier hun.

– Jeg synes det er en veldig trist utvikling

Løkkeberg mener norsk films utvikling ikke bare har vært utelukkende positivt for kvinner. Ifølge henne er det ikke så mye som har endra seg i løpet av de siste femti årene.

– Det går liksom i bølger, det går litt framover, også går det tilbake. Jeg syns det er en veldig trist utvikling fordi det på mange måter er en mangel på følt ansvar og følt selvansvar.

Løkkeberg synes det blir produsert flere gode filmer, men mener kvinners stilling innen bransjen anno 2020 fremdeles ikke er helt optimal. Kvinner får mindre budsjett enn menn, noe som har blitt en norm innad i bransjen.

– De som virkelig har budsjett eller penger er de som skal gå over Nordpolen til en hver tid, eller gjøre noen store bragder hvor de fryser og viser utholdenhet og alt det der. Så blir kvinnene henvist til de psykologiske problemene som kvinner eller barn har, og de filmene skal være billige, konstaterer hun.

Les også: Vesaas-vinneren Hanna Stoltenberg: – Troen på egen uavhengighet er en form for selvbedrag

Takka nei til Fellini

Er det sant at du ble tilbudt en rolle av Fellini og takka nei?

– Det er sant. Jeg skjønte at jeg måtte holde meg unna mektige menn hvis jeg skulle finne min egen stemme. Hvis jeg skulle lykkes som filmregissør måtte jeg greie å si nei til disse tilbudene, svarer hun.

Løkkeberg forteller at det var vanskelig å si nei til en slik rolle. For kvinner kan en rolle i en kjent regissørs film få store konsekvenser, samtidig som det kan gi negativt utslag, presiserer Løkkeberg. Hun ville ikke vente på en rolle resten av livet som aldri kom til å komme.

– Jeg ville gjerne stille, men jeg ville heller stille i mine egne filmer, på egne premisser og gjøre mine egne roller, avslutter Løkkeberg.

5 Kjappe

    - Hva er din største kulturopplevelse?

    Det må være min første kinoopplevelse: Snehvit og de syv dvergene. Opplevelsen av at du er så hengitt rent fysisk til det du ser på lerretet er et helt fantastisk minne. Jeg tror ikke noe kan slå det.

    - Hva er din favorittfilm?

    Mine favoritter er jo så gamle! Jeg har mange favoritter fra den nye franske bølgen på 1960-tallet, italienske regissører og spanske filmer. Det å nevne en er ikke nok, det blir heller hele perioden.

    - Hva liker du å gjøre på fritiden?

    Jeg er veldig glad i leke med barnebarna mine.

    - Har du et forbilde?

    Goddard, Fellini og Tarkovskij. En gruppe som var veldig aktuelle da jeg sugde til meg alt om film- og regissøryrket.

    - Har du et råd til studenter?

    Det er viktig å lære seg å si nei der man burde si nei. Lev mer ansvarlig, dere har så store muligheter i dag. Dere har hatt adgang til alt, slik jeg ser det.

Powered by Labrador CMS