Dragvollstudenter skriver filmhistorie

For første gang i Norge lages det helaftens spillefilm som en del av en masteroppgave.

I mai kommer resultatet etter to års filmproduksjon på Dragvoll. Det er første gang studenter lager en helaftens spillefilm som en del av en masteroppgave her til lands.

I regi av student Astrid Thorvaldsen og åtte andre medstudenter ved Film- og videoproduksjon på NTNU, har de filmet en grøsser i skogene utenfor Trondheim kalt Jernharen.

Trønderbølgen

Student Elias Nonås er produsent på filmen og forklarer at det var tungt å starte på prosjektet.

– Helt i starten var det vanskelig å se lyset i enden av tunnelen. Dette er et mye større prosjekt enn det noen av oss har vært med på før, sier han.

Thorvaldsen forteller at de var litt overmodige i oppstartsfasen, når de valgte å inkludere monstre i filmen.

– Hele budsjettet gikk med til filmens monstre, så vi var blakke fra dag én, forteller hun.

Nonås forklarer at det har gått greit med et begrenset budsjett, og at de har vært tvunget til å være kreative med pengene.

 – Siden miljøet i Trondheim er såpass smalt, har vi fått mange positive tilbakemeldinger og støtte. Instituttet har lagt opp til at vi skal ha godt utstyr, sier han.

Når han blir spurt om det manglende filmmiljøet i Trondheim, forklarer Nonås at det handler om hvordan man ser på situasjonen. 

– Man kan tenke at det er Oslo eller utlandet man må dra til for å lage film, men man kan også se at det er mulighet til å skape noe nytt her, sier han.

Nonås vil øke interessen for film i byen.

– Jeg har lyst til å starte en trønderbølge. Det er mye godvilje for å få igang et større filmmiljø i byen. Det er mange flinke folk her, men det er lenge siden det er blitt laget spillefilm i Trondheim, forteller han.

Thorvaldsen forteller at også hun har ambisjoner om framtidige prosjekter i byen.

– Jeg vil gjerne være med å bidra til et miljø her. Det hadde vært kult å lage et prestedrama i Nidarosdomen, forteller hun.

– Bli værende i Trondheim

Amanuensis Johan-Magnus Elvemo ved Instituttet for film- og videoproduksjon på NTNU har vært med å legge opp studiet.

– Det har vært et artig prosjekt å bidra til, i bachelorgraden lager man for det meste kort fiksjonsfilm, nå har det vært et lengre dramatisk forløp. Studentene har møtt nye utfordringer, sier han

Elvemo mener studentene tok en sjanse da de begynte på masteren. Siden man aldri har laget en spillefilm som en del av en masteroppgave før, kunne man ikke stille garantier for hvordan sluttresultatet kom til å bli.

 – Så langt har det gått bra. Men etterarbeidet gjenstår fortsatt, og de er derfor ikke ferdige.

Veilederne har forsøkt å skape en realistisk produksjonopplevelse for studentene. Det mener han forbereder studentene til arbeidslivet.

– Våre studenter har generelt ikke hatt problemer med å få seg jobb i etterkant av studiet. Det er opp til studentene å bli igjen her i Trondheim og skape et større miljø, men det er viktig å huske at vi har studenter fra hele landet, sier han.

Blod, svette og tårer

– En dag skulle vi spille inn ved en foss. For å komme dit måtte vi gå i en halv time med tungt utstyr, sammen med en ung gutt som er skuespiller. Vi hadde bare én dag på oss, fordi vi kun hadde tilgang til en maskemaker akkurat den dagen. Det var en grusom dag. Vi jobbet fram til klokken elleve dagen derpå, og ble likevel ikke ferdige, sier Nonås.

– Et par av oss gråt da vi sa stopp den dagen, det var fryktelig slitsomt, legger Thorvaldsen til. 
Uken etter måtte de tilbake til fossen for å fullføre en av nøkkelscenene.

– Da vi skulle tilbake, var det få av oss som gledet seg. Vi måtte bare bite tennene sammen, ellers ville vi ikke fått filmet klimakset. Det gikk overraskende bra. Vi ble ferdige på kun seks timer. Det var utrolig deilig å få det til, forteller Nonås.

Det sterkeste øyeblikket for Thorvaldsen kom under avslutningen av innspillingen.

– Den første dagen vi filmet og ble ferdig med første tagning sa noen at det var 721 tagninger igjen. Det virket som vi hadde fryktelig mye igjen. Så da jeg sa kutt for aller siste gang, på samme sted som vi filmet det første skuddet, begynte jeg å gråte, sier Thorvaldsen smilende.

De mener at det harde arbeidet og tiden lagt ned i filmen har gjort den til deres hjertebarn.

– Å være med på å lage en spillefilm i vår unge alder er en flott erfaring å ha med seg videre. Det er få på vår alder som kan skilte med det på cv-en, sier Nonås. 

Journalist: Mathias Kristiansen

Anmerkning: Flere av bidragsyterne i filmprosjektet er i tillegg med i Studentmediene, men har utover dette ingen tilknytning til journalist og fotograf.